Interkommunalt samarbeid — at kommuner skal arbeide sammen for å løse oppgavene sine til beste for innbyggerne og regionen - er i den politiske vinden for tiden. Åslaug Haga, kommunal- og regionalminister fra Senterpartiet, har trukket fram denne typen samarbeid som et viktig element i kampen mot kommunesammenslåinger. Slik kan man, ifølge Senterparti-ideologien, bevare fordelene ved å være små, samtidig som man kan utnytte fordelene ved å være store.Om det er mulig å kombinere det beste fra to verdener, skal jeg ikke trekke i tvil her, selv om det alltid er god grunn til å være skeptisk til mennesker som hevder at det er mulig å få både i pose og sekk. Men jeg vil gjerne fokusere på noen konsekvenser av det stadig økende interkommunale samarbeidet, konsekvenser som ofte ikke fanges opp og diskuteres. Kommunenes Sentralforbund bestilte for en stund siden en utredning om omfanget av interkommunalt samarbeid i norske kommuner. Firmaet som skulle utføre undersøkelsen kom raskt i en merkelig situasjon. På den ene siden var alle kommunene enige om at en slik kartlegging var viktig. På den andre siden unnlot mer enn halvparten å svare på undersøkelsens spørsmål.Etter å ha gått litt nærmere i clinch med kommunene, dro firmaet følgende konklusjon: Kommunene deltar i til dels svært mange interkommunale nettverk, men de har rett og slett ikke oversikt over alle de samarbeid de er involvert i. Selvfølgelig har de som deltar i et slikt samarbeid oversikt og forståelse av hva de deltar i, men det er ingen samlet og koordinert oversikt over hvem man samarbeider med hva om.Denne konklusjonen peker på noen viktige utfordringer for lokaldemokratiet. For det første er det en indikasjon på at norske kommuner blir stadig mer fragmenterte og uoversiktlige. Når politikere mister oversikten over hva som pågår i egen kommune, betyr det nødvendigvis at den politiske styringen lider. Man kan ikke styre særlig aktivt det man ikke vet om. Og hvis bare noen politikere vet om et samarbeid, og ikke de andre, er det et demokratisk problem, fordi den politiske styringen blir privatisert. Den blir utøvd av noen få, uten at de utsettes for kontroll av meningsfeller og meningsmotstandere. Da er ikke veien lang til historier av typen kommunale vannverk på Nedre Romerike. Korrupsjonsspøkelset lurer i krokene.For det andre er denne fragmenteringen et problem for folkestyret, i alle fall slik det utøves i dag gjennom valg. Det geniale med valg er at vi som representanter for folket kan uttrykke vår misnøye - eller fornøydhet - ved å stemme på dem som vi mener er ansvarlige for noe dumt eller noe bra. Dermed kan vi kvitte oss med dem vi er misfornøyd med. Men dette gjelder bare politikere i kommunestyret. Problemet med alle de interkommunale samarbeidene er at de styres av den en forsker kalte for «folkevalgtevalgte».Dette innebærer at de politikerne som sitter i ulike interkommunale samarbeidsordninger ikke står direkte ansvarlig overfor folket gjennom valg, men bare ansvarlig overfor andre folkevalgte. Som da tydeligvis ikke har særlig god oversikt over hva de folkevalgtevalgte egentlig driver med. Jo sterkere denne fragmenteringen blir, det vil si jo flere slike interkommunale samarbeid vi får, desto vanskeligere blir det å styre dem som driver samarbeidet.I et litt lengre perspektiv ser vi også konturene av et tredje demokratisk problem. En utstrakt bruk av interkommunalt samarbeid kan føre til at mange av de mest interessante oppgavene kommunene driver - utvikling og nytenkning - flyttes ut av de tradisjonelle politiske organene. Faren er at kommunestyret og formannskap, basisinstitusjoner i det lokale demokratiet, «tømmes» for spennende oppgaver. Det kommunestyret sitter igjen med er de tunge driftsoppgavene, ofte sterkt styrt av statlige lover og regler, der hovedoppgaven som oftest er å fordele svært knappe ressurser. Eller sagt på godt norsk; å kutte i budsjettene. Hva dette kan bety for fremtidig rekruttering til lokalpolitikken bør ikke være vanskelig å forestille seg.Det er dette som gjør at vi blir nødt til å bringe debatten om kommunesammenslåing opp igjen. Ikke det at en sammenslåing vil løse alle disse problemene, og selvfølgelig vil sammenslåinger skape nye problemer, men det vil i alle fall minske problemene med alle de uoversiktlige nettverkene som nå sprer seg mer eller mindre ukontrollert i norske kommuner. En sammenslåing vil samle makten der den hører hjemme; i kommunestyrene. Slik blir systemet mer oversiktlig, styringen blir mer gjennomsiktig og faren for perversjoner (les: korrupsjon og maksimering av snevre særinteresser) vil avta.Klare grenser, klart ansvar og oversiktlighet er altså et poeng i seg selv. Vårt demokrati er i stor grad basert på det. Kommunesammenslåinger vil aldri fjerne behovet for samarbeid over kommunegrenser, men det vil minske behovet for slike samarbeid, og dermed gjøre virksomheten mer oversiktlig.I en tid da samfunnet fragmenteres stadig sterkere, der det blir stadig vanskeligere å få klare svar på spørsmålet om hvem som er ansvarlig for hva, bør i alle fall kommuneinstitusjonen - den som er nærmest folket - sette så mye som mulig inn på å fremstå som klar og tydelig. Og om interkommunale samarbeid er aldri så effektive, spennende, moderne og utviklende, vil de alltid være et fremmedelement i et godt fungerende demokrati.