Agder-biskop Olav Skjevesland tilhører mindretallet i bispekollegiet. Han står fast på at homofili er i strid med Bibelens ord. Skjevesland uttaler at homosaken tapper kirken for energi, og det er ikke vanskelig må skjønne når vi ser hvor uforsonlige frontene er.
Konsekvensen av splittelsen kan bli en «regionalisering» — at homofile ansettes i noen bispedømmer, men ikke i andre. Da Kirkerådet for tre uker siden vedtok med klart flertall at homofile samboende kan tilsettes som prester, ble det samtidig understreket at biskoper og bispedømmer fremdeles skal få bestemme selv om de vil gjøre det.
TROLIG ER dette tenkt som et kompromiss, men konsekvensene er hjerteløse. Vi er vitne til en uverdig «lek» med menneskeskjebner som ikke sømmer seg en kirke som skal forvalte kjærlighetens evangelium.
Homofile må igjen bære de tyngste byrdene for kirkens unnfallenhet. De opplever at kirken ikke tar et endelig oppgjør med den ødeleggende homofobien, men tillater at homofile også i fortsettelsen kan diskrimineres og klassifiseres som annenrangs mennesker. Med tanke på at vi lever i 2007, er det urovekkende at kirkens øverste åndelige ledere aksepterer at noe Paulus skrev for 2000 år siden fortsatt skal kunne legges til grunn for en krenkende behandling av medmennesker.
Gjennom hele kirkehistorien er Bibelen blitt lest og tolket i lys av sin samtid. Vi har sett at kirkeledere har skiftet standpunkt i viktige saker. Det de var sikre på var riktig, blir med ett ikke så riktig lenger. Som i helvetesdebatten, i spørsmålet om kvinnelige prester og gifte/samboere, for å nevne noe.
I MANGE viktige spørsmål har kirken kommet haltende etter samfunnsutviklingen. Det skjer også i homofilisaken - og de homofile betaler de menneskelige omkostningene. Det må være lov å spørre hvor kjærlighetsbudet blir av i bestrebelsene på å finne den rette tro.