NOU 2006:2 «Staten og den norske kirke» tar i første rekke opp spørsmålet om relasjonen mellom staten og kirken, men vier liten oppmerksomhet til forholdet mellom folk og kirke, hvordan dette har utviklet seg og hva som skal til for å styrke denne relasjonen. Når 85 av 100 borgere av den norske stat er medlemmer i den norske kirke og etterspør kirkens tjenester, er det særlig viktig å styrke, utvikle og lytte til eventuelle endringer fra denne majoriteten. Domkirkens menighetsråd har vurdert utredningens tre modeller for endret relasjon mellom staten og kirken med utgangspunkt i Domkirkens visjoner, slik disse er nedfelt i vårt strategidokument «Åpen kirke midt i byen»:Domkirken skal i all sin virksomhet møte mennesker med varme, vennlighet og romslighet. Kirken skal være nyskapende og troverdig, den skal være tydelig i sin forankring og åpen mot fremtiden. Domkirken skal gi mennesker en himmel over livet gjennom gudstjenester, kirkelige handlinger, menighetsfellesskap og kunstnerisk aktivitet. Den skal være inkluderende i all sin virksomhet og ta menneskers lengsler på alvor. Domkirken skal være fri for sosiale koder og opptre med tålsomhet for det mangfoldige menneskelige uttrykk. Gudstjenestene skal gi mennesket høytid, håp, inspirasjon og refleksjon til å delta aktivt i samfunnslivet. Kirkerommet skal være et annerledes rom som gjennom kunstneriske og liturgiske uttrykk fastholder gudstjenesten som den sentrale puls i kirkens virksomhet. Domkirken skal gi mennesker mot til diakonale handlinger for den som er minst bevisst sitt menneskeverd. Domkirken skal vennlig ivareta alle som oppsøker kirken uten å være påtrengende. De kirkelige handlinger skal preges av høytid, glede og fellesskap. Domkirken skal være «Åpen kirke — midt i byen». I en grunnlovsforankret folkekirke vil:dagens statskirkeordning videreføreskongen (regjeringen) være øverste kirkestyreStortinget være lovgivende myndighet også for kirkenlæreansvaret og utnevning av biskoper forbli hos kongen (regjeringen), mens utnevning av proster kan overføres til kirkendet ikke skje noen endringer i GrunnlovenStatskirkeordningen har gjort det mulig for alle døpte å ha en tydelig og historisk forankring til kirken, uten særlige krav til prektig aktivitet. Denne forankringen uttrykkes ofte i en religiøs sjenanse som kan kamuflere et dyptfølt behov for religiøs tilhørighet. Statskirkeordningen har i tillegg sikret medlemsbredden gjennom at Kongen i statsråd utnevner proster og biskoper som ivaretar den åpne og inkluderende folkekirke mer enn kirkens egne demokratiske organer. Staten skal likevel være en livssynsnøytral stat, og statskirkeordningen kolliderer med dette hensynet selv om de juridiske betenkninger imøtegår dette. Staten har et særlig ansvar for å ivareta minoritetenes interesser i samfunnet, og en statskirkeordning kan lett føre til en overkjøring av slike interesser. Som grunnlovsforankret folkekirke kan Domkirken fortsatt være en åpen og inkluderende folkekirke midt i byen, men vil være sårbar for en politisering av kirkens ordninger og oppfattes som mektig, minoritetsavvisende og demokratisk fjernstyrt fra regjeringen.I en selvstendig folkekirke vil:Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen oppheveskirken bli et selvstendig trossamfunn med egne styringsorganerbiskoper bli utnevnt av kirkens organervirksomheten reguleres gjennom lov om trossamfunnEn selvstendig folkekirke ivaretar kirkens behov for å være et eget rettssubjekt på linje med andre trossamfunn. Kirken blir selvstendig, men fjernes fra den historiske tradisjon og forankring som mange kirkemedlemmer ser som en kvalitet. Minoritetsaspektet ivaretas godt, men folkets åpne og inkluderende folkekirke kan bli en smal kirke med strenge krav til medlemskap. Etter dette alternativet kan Domkirken neppe være en åpen og inkluderende folkekirke midt i byen, men utvikles til en smal, livsfjern og trangsynt religiøs institusjon som raskt mister sin basis i et folkelig religiøst engasjement.I en lovforankret folkekirke vil: Grunnlovens bestemmelser om statskirkeordningen opphevesStortinget gi en særlov for Den norske kirke hjemlet i Grunnlovenkirken bli et eget rettssubjekt med egne styringsorganerkirken selv avgjøre alle saker som har med lære og virksomhet å gjøre, og utnevne sine biskoper selvGrunnloven kunne inneholde en verdiparagraf med særlig henvisning til den kristne og humanistiske kulturarvKirkemøtet fastsette en kirkeordning med bestemmelser om læregrunnlag, valg og utnevnelserEn lovforankret folkekirke vil sikre folkekirkens kontinuitet mellom statskirkeordningen, slik vi har den i dag, og en ny relasjon til staten gjennom en egen særlov hjemlet i Grunnloven. Kirke og folk er tett knyttet sammen, men en moderne stat må være livssynsnøytral. Etnisk, kulturelt og religiøst mangfold er en samfunnsverdi mer enn en samfunnstrussel. Samtidig må staten være bevisst sin kulturelle identitet gjennom en livssynsnøytral verdiparagraf der de humanistiske verdier nedfelles. For å sikre en folkekirke etter dette alternativet må kirkens medlemmer som identifiserer seg med åpenhet, mangfold og tålsomhet for ulike teologiske vurderinger stille opp til valg i de organer som skal styre denne nye folkekirken. Om så ikke skjer kan den lovforankrede folkekirke bli en smalsporet religiøs virksomhet, til tross for lovforankringen gjennom Grunnloven, som skal sikre nettopp den brede folkekirke. Etter en grundig vurdering er flertallet i Domkirken menighetsråd kommet til at en grunnlovsforankret folkekirke best ivaretar Domkirkens visjon og verdier om å være en åpen kirke midt i byen. Denne kirken vil sikre teologisk bredde og dybde, være bevisst sin folkelige tradisjon, være åpen for det ukjente og føre videre en tusenårig kirketradisjon. Et mindretall i menighetsrådet anbefaler en lovforankret folkekirke som sikrer historisk kontinuitet, men løses fra statens mulighet til overstyring av de kirkelige demokratiske organer. I begge modeller vil Domkirken søke å fremstå nyskapende, troverdig og møte mennesket med varme, vennlighet og respekt. Bare slik kan Den norske kirke bli Folkets kirke.