Det sier litt om frustrasjonene i partiet når kravene om statsrådsblod kommer på SVs kanskje viktigste saksfelt: miljø og skole. Hadde SV-ere vært opptatt av modernisering, ville trolig også kravet kommet om utskiftning i Fornyings— og administrasjonsdepartementet.
Men fokuset på svake SV-statsråder rammer ikke bare Kristin Halvorsens parti. Det svekker hele det rød-grønne mannskapet.
Det er all grunn til å tro at statsminister Jens Stoltenberg (Ap) en eller gang før neste stortingsvalg - kanskje allerede i løpet av høsten - vil bytte ut en del av regjeringen. Det er i seg selv ikke uvanlig eller et tegn på svakhet.
Men med det kraftige interne oppgjøret i SV, rettes fokus mot de forestående utskiftningene langt tidligere enn statsministeren setter pris på. I denne prosessen faller også medias søkelys på de to andre partienes statsråder. For utskiftninger vil måtte omfatte ministrer fra både Ap, Sp og SV.
Og blant svake statsråder er det flere enn Helen Bjørnøy og Øystein Djupedal å ta av. Karita Bekkemellem (Ap) har ført en anonym tilværelse som sjef i minidepartementet som skal fremme likestilling. Langt inn i egne rekker er det frustrasjon over at hun har profilert seg vel så sterkt på kjoler og drakter som på kampen for likeverd.
Justisminister Knut Storberget (Ap) rammes nå av det kritiske søkelyset som rettes mot hans utallige utspill og langt færre oppfølginger. Blant de mange løfter han ikke har holdt er bygging av nye fengsler og en stans i nedlegging av politistasjoner.
Heller ikke olje- og energiminister Odd Roger Enoksen (Sp) hører til de rød-grønnes sterkeste kort. Den tidligere Sp-lederen var den siste som skjønte at Johan Fr. Odfjell ikke kunne bli styreleder i Statoil etter avsløringene av etterlønnsavtalene i Vesta. Siden har han holdt en lav profil i et tungt departement.
Skal regjeringen ha håp om å snu stemningen og kunne vinne valget i 2009, trengs det et sterkere mannskap enn dagens. I alle de tre partiene.