I tillegg til realitetene i saken, at arbeidet med å forebygge skadelige globale klimaendringer treneres, så er det først og fremst begrunnelsen for den amerikanske holdningen som provoserer. Ifølge George W. Bush er Kyoto-avtalen negativ for amerikansk økonomi, og må derfor skrinlegges. Dessuten mener han det er urettferdig at USA må begrense sine utslipp når store utviklingsland som India og Kina ikke får de samme påleggene.Bush-administrasjonens holdning er intet annet enn rendyrket nasjonal egoisme og global kynisme. I klartekst sier lederen av verdens rikeste og mektigste nasjon at det er viktigere å øke eget forbruk og velferd ytterligere, enn å forebygge en fryktet klimaendring som kan ødelegge livsgrunnlaget for millioner av mennesker. Han sier også at den fattige delen av verden må finne seg i fortsatt økonomisk stagnasjon, kanskje tilbakegang, for å bidra til at den rike verden opprettholder, helst øker, sin allerede høye levestandard.Bush snakker om en «rettferdig» fordeling av klimabyrdene. For de 80 prosent av jordas befolkning som ikke deler amerikanernes livsstil og levestandard, betyr ordet rettferdighet noe helt annet. De vet at en gjennomsnitts amerikaner slipper ut like mye CO2 som 10 kinesere eller 20 indere. De vet også at brorparten av den forurensningen som ekspertene mener allerede har endret klimaet på kloden, stammer fra den rike del av verden. For dem betyr ordet rettferdighet at de skyldige gjør opp for seg.Prosessen som førte fram til Kyoto-avtalen, har vært en møysommelig balansegang mellom disse hensynene. Derfor ble kvotesystemet knesatt som en mulighet for de rike land til å betale seg ut av dilemmaet, og samtidig tilføre den fattige delen av verden sårt tiltrengte millioner. Også det en uakseptabel formel for å bedre miljøet på jorda, men likevel et bidrag til det umuliges kunst. Dessuten var avtalen bare et første skritt, og meningen var at også u-landene på lang sikt skulle pålegges utslippsbegrensninger.Selv dette kompromisset kan altså Bush-administrasjonen ikke gå med på. I stedet fikk EU-delgatene servert noen diffuse begreper om «markedsbaserte insentiver og andre nyskapende tilnærmingsmåter til klimaendringene» — hva det nå måtte være. Likevel ble det uttrykt et lønnlig håp om at Bush etter hvert vil innse at han er på ville veier i forhold til resten av verden.Mens EU har vært en pådriver i kampen for klimareduksjoner, har Norge lite å rose seg av. Både gasskraftverk og ny oljeutvinning i nord kan føre til enorme økninger av CO2-utslippene. Både Norge og USA må før eller siden skjønne at kampen for å redde jordas miljø og våre etterkommeres livsgrunnlag, er ensbetydende med endring av forbruk og livsstil for hver enkelt av oss.