Etter avsluttet Venstre-landsmøte på Lars Sponheims hjemmbane i Ulvik, er det noe som er blitt mer klart og noe som er blitt mer uklart. Klart er det at det ikke står om det politiske livet til partilederen selv. Han synes nokså trygg i salen. Trolig har han det verre på fylkesårsmøtene i Hordaland Venstre enn på landsmøtene i partiet sitt. For i Sponheims eget fylkeslag har det den siste tiden gått en kule varmt om partilederens rolle, for å si det forsiktig.Slik er det ikke lenger i rikspartiet. Striden mellom Sponheim og Odd Einar Dørum er luftet ut. Og ellers er det ikke mer enn det må være av spenninger i et parti som ikke nettopp har hatt ord på seg for å ha medlemmer som er trenet i å gå i takt. Venstre har hatt to og et halvt år i herligheten. Partiet har hatt større innflytelse enn det bare for få år siden kunne drømme om å få. Det har vært noen karameller å suge på for avgåtte ministere og statssekretærer i Ulvik. Så blir det heller glemt at partilederen selv trolig var den av partiets statsråder som fikk utrettet minst mens han satt i Kongens råd.Spørsmålet nå er hva som blir partiets videre skjebne. Sperregrensen for representasjon på Stortinget er dets konstante spøkelse. Det vil det også være ved stortingsvalget neste høst. I så måte har regjeringsdeltakelsen ikke gitt partiet noe varig løft blant velgerne. Så kan man da også spørre seg om ikke den tid er forbi da det oppnås slike løft. Velgermassen er flyktig, mens den politiske hukommelsen mer og mer får preg av å være kortidsorientert. Det gjelder Venstre som alle andre partier. Partiet bedømmes ut fra sitt potensial i øyeblikket, ikke ut fra sentimentale bånd mellom parti og velgere.Dermed er det interessant at Venstre nå tydelig tar på seg rollen som brobygger for et bredere borgerlig samarbeid. Partiet avviser Fremskrittspartiet og alt dets vesen, men setter døren på gløtt for Høyre. Dette er ikke bare et signal til Høyre om et mulig samarbeid, men også en advarsel til Kristelig Folkeparti og enda mer til Senterpartiet om at det finnes grenser for hvor langt sentrumspartiene kan drive det som en fasttømret politisk blokk.Det virker da unektelig også noe underlig at de tre partiene som utfra en rekke spesielle forhold fikk oppleve å regjere landet sammen, skulle bite seg fast i dette historiske faktum som en modell for senere regjeringsdannelser. I våre hoder oppleves sentrumsregjeringen som et unntak, ikke som en modell. Den kom til på grunn av Arbeiderpartiets strategiske bommerter ved valget i 1997 og holdt seg i live ved en kombinasjon av dyktighet fra statsminister Kjell Magne Bondeviks side og avmektighet fra en samlet opposisjonsbenk.Det skal mye til at disse historiske lykketreffene, eller ulykkene — alt ettersom, gjentar seg. Derfor er det fornuftig av Venstre å holde døren åpen for Høyre med eller uten Jan Petersen ved roret. At Venstre gjør det, betyr også noe for virkelighetsorienteringen i KrF. Men mest av alt handler det i Venstre, nå som før, om livet. Det må være slitsomt å ha det slik.