I strømmen av saker der Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har funnet hverandre, kommer nå snart enda en. Forlikskameratene fra fjorårets budsjettbehandling i Stortinget er nemlig enige om å heve konsesjonsgrensen for landbrukseiendommer fra 5 til 20 mål. Det betyr at det om kort tid kan komme en rekke nye eiendommer på markedet. Fritatt som de da vil være for bo— og driveplikt, skulle disse eiendommene ha appell til mange som ønsker seg et landlig husvære og litt jord å pusle med. Det er bare å beklage at Arbeiderpartiet i denne saken er kommet sentrumspartiene i møte på en så knuslete grense som 20 mål. Høyre ville på sin side ha en grense på 50 mål, og det er ingen hemmelighet at et slikt syn har stor støtte også i Arbeiderpartiet. 20 mål er et landbrukspolitisk signal om godt vær til Senterpartiet, men som landbrukspolitisk realitet betraktet helt dødfødt. Norsk jordbruk er inne i en strukturforvandling der listen for det levedyktige bruk ligger langt høyere enn selv Høyres 50 mål.Dermed har regjeringen og Arbeiderpartiets ledelse nok en gang sådd usikkerhet om partiets vilje og evne til å føre en politikk for fremtiden. Statsminister Jens Stoltenberg tar store ord i munnen når han snakker om behovet for reformer og for et mindre tungdrevet samfunn. Men når det kommer til handling, er regjeringens korte merittliste skral. Den åpnet med å gi sin tilslutning til sentrumsregjeringens forslag om et generelt bunnfradrag for bønder på 30.000 kroner, og følger altså opp med et utvannet forslag for oppmyking av konsesjonsvilkårene for landbrukseiendommer.Hvis regjeringen har like lite å by på når offentlig sektor skal reformeres og fylkes- og kommunestrukturen skal opp til revisjon som den har hatt å bringe til torgs i landbrukspolitikken, blir regjeringen Stoltenberg det nye tusenårets første store innenrikspolitiske skuffelse. Det må helt andre takter til dersom den skal forsvare sin innmarsj regjeringskontorene, enn lydig oppfølging av sentrumsregjeringens mål og visjoner.Vi lever i en tid der bosettingen i mange bygder skranter. Noen kommuner, med Iveland og Fyresdal som gode eksempler, har tenkt nytt og djervt om hvordan bygdene skal bli mer attraktive. Det er vel og bra. Men det er ikke til å komme fra at et foreldet nasjonalt regelverk for eie og drift av gårdsbruk er med på å hemme utviklingen.Konsesjonslovgivningen er et eksempel på det. Vi tror det viktigste er at hus og bruk blir vølt av folk med interesse for eiendommene sine. Det gir inntekter og ringvirkninger uansett. Så får det komme i annen rekke hva slags virksomhet som drives og hvor ofte eierne bruker innhuset. Stillstand og forfall er verre fiender for norske bygder enn muligheten for at konsesjonsgrensen for bruk blir hevet til 50, eller for den sakens skyld, 100 mål.