Og debatten har de ideologiske overtoner fra den tid Martin Tranmæl agiterte mot kapitalismens profittjegere.For mange år siden deltok jeg i et forskningsprosjekt som hadde til hensikt å kartlegge forholdet mellom det offentlige velferdsbyråkratiet og den enkelte bruker/pasient.Det skaffet meg en innsikt i brukererfaringer med det offentlige hjelpeapparat som burde vært obligatorisk forskole for stortingsrepresentanter og Ap-politikere med bastante meninger om hva som tjener pasientene best. For siden den gang har jeg ikke hatt noen illusjoner om den norske velferdstatens fortreffelighet, hverken når det gjelder innholdet i eller kvaliteten på de omsorgstjenester vi tilbys av det offentlige hjelepapparatet.Men blant dem som har gjort spørsmålet om hvem som skal vaske rumpene våre når vi blir gamle til en ideologi, hører Thorbjørn Berntsen, Grete Knudsen og Ranveig Frøiland. — som har brukt sommeren til å hisse seg opp over Arbeiderpartiets moderniseringsprosjekt og antydningene om at eldreomsorgen kan bli gjenstand for «konkurranseutsetting».Bestemors omsorg er blitt gammelsosialistenes siste skanse, etter at statsbedriftene og Telenor er blitt ofret på markedets alter, hvor omsorgspersonenes ansettelsespapirer er blitt et ideologisk spørsmål av største betydning.Hadde det vært tale om et system som produserte massive overgrep mot pleietrengende eldre, som drev undertrykkelse og gjorde seg skyldig i notorisk omsorgssvikt, kunne man forstå at det var grunn til å stemme i «Internasjonalen». Men når motstanden mot at eldreomsorgen også skal kunne utøves av pleiepersonell ansatt i private bedrifter blir en ideologisk besvergelse uten forankring i en sosial eller politisk virkelighet, får ideologien skjær av en ortodoksi vi forbinder med Øst-Europa før Murens fall.Det avgjørende - også for politikerne - må jo være hva brukerne, de eldre, selv opplever og erfarer. Og hittil er det intet som tyder på at de mer privatiserte omsorgsinstitusjonene øver vold mot de eldres pleiebehov eller at de blir ofre for umenneskelige tidsstudier og akkorder. Snarere tvert om.For det er jo slik vi resonnerer i andre nisjer av velferdsstaten. Vi sender gladelig bestemors barnebarn i private barnehaver hvor førskolelærerne lønnes av misjonsforeninger, sanitetsforeninger, Røde Kors og all verdens andre frivillige organisasjoner. Og enhetsskolen er i ferd med å bli historie. Steiner-skoler, Montesorri-skoler og andre «privatiserte» livssynskoler vokser opp som paddehatter i regi av organisasjoner utenfor velferdsstatens utdanningsdepartement.Skal bestemor ha nye tenner overlater vi henne i tannlegens varetekt, en selvstendig næringsdrivende hvis inntekt helt og holdent er avhengig av at han konkurrerer om pasientene. Og får bestefar hjerteproblemer må han først konsultere en privatpraktiserende lege som er sin egen arbeidsgiver. Og er bestefar ekstra heldig, blir han sendt til den private Feiring-klinikken og overlater livet i hendene på leger som er ideologisk og politisk ukorrekte i forhold til Ranveig Frøilands livsanskuelse. Men daglig redder deres effektive profesjonalitet pasientenes liv.Men bestemor og bestefars omsorg lar seg altså ideologisk ikke kombinere med profesjonelle omsorgsarbeidere, ansatt - ikke hos en privatpraktiserende lege eller på Feiring-klinikken - men hos et profesjonelt firma som har spesialisert seg på omsorgtjenester. Ikke skjønner jeg annet enn at de ideologiske museumsvokterne i Arbeiderpartiet har et betydelig ideologisk opprydningsarbeid å foreta i den norske velferdsstaten om resten av våre helsetjenester skal gjøres ideologisk stuerene.Debatten innad i Arbeiderpartiet virker nesten som Kirkens debatt om homofili. Mens vi aksepterer at store deler av velferds- og helse-Norge forvaltes av selvstendig næringsdrivende som selvsagt ønsker å maksimere sin profitt (jfr. legelønninger i millionklassen og private laboratorier som har sugerør i Folketrygden), har Arbeiderpartiets museums-falang funnet sitt Paulus-skriftsted: Rumpevaskens ideologi - de eldre skal pleies av omsorgsarbeidere på offentlig regulativ. I så måte leser Ranveig Frøiland og Grete Knudsen sitt politiske velferdsmanifest som biskop Skjevesland leser Bibelen.Faktum er at den norske velferdsstatsmodellen, som det gamle sosialdemokratiet har opphøyd til et politisk ikon, er i ferd med å bli sørgelig akterutseilt som leverandør av helse- og omsorgstjenester til befolkningen. Norge rangerer langt nede på listen over europeiske land når det gjelder omfang og kvalitet på helsetjenester. Vi har Europas høyeste pensjonsalder og pensjonsordningene våre er heller ikke spesielt generøse. Som pasient i Tyskland betaler du ingen egenandel ved legebesøk eller konsultasjon hos spesialist. Sykehuskøer av norsk format er ukjent. For medisiner, uansett type, betaler man et symbolsk standardbeløp. Medisiner til barn er gratis. Ved tannlegebesøk dekker staten 50-60 prosent av regningen. Det er overflod av leger. Og eldreomsorgen ivaretas av en blanding av statlige og private institusjoner.Hvor lenge skal norske sosialdemokrater hegne om en «velferdsstat» som sammenlignet med andre land åpenbarer flere og flere skavanker?