Det kladder seg igjen for Arbeiderpartiet og dets leder Thorbjørn Jagland. Etter en kortvarig indre fredning i kjølvannet av budsjettforliket med sentrumspartiene, har nye og dårlige tall på meningsmålingene fått lederdiskusjonen i partiet til å blusse opp igjen. Dersom Arbeiderpartiet skulle stabilisere seg rett i underkant av 30 prosents oppslutning, er det en situasjon som ikke er til å leve med for grasrota i partiet.Men samtidig er det sosiologisk sett ingen grunn til at særlig mange flere i et av verdens rikeste land skulle stemme på et parti som har arbeiderklassen som sin tradisjonelle velgerbastion. Dette spriket, mellom historisk oppslutning og realistiske perspektiver for fremtidens valg, er det selvfølgelig håpløst for enhver partileder å gjøre opp for med mindre partiets profil og målgrupper endres. Det har Jagland forstått. Men ulikt f.eks. Tony Blair har han ikke maktet å gjøre så mye med det.Det inntrykket har dessverre festet seg så altfor godt at Jagland er luftig i visjonene, men nølende når det kommer til konkretisering. Og hvorfor skulle så velgerne strømme til ham når han ikke viser frem håndfaste alternativer? To saker illustrerer denne vankelmodigheten bedre enn noe annet: gasskraftsaken og spørsmålet om Folketrygdens fremtid. Begge saker har vært heftig debattert denne uken.For å ta den siste først. En av Jaglands store saker helt fra tiden før han overtok som partileder var å kjøre på «arbeidslinja». Folk skulle hjelpes til arbeid så langt råd var. Folk trengte jobber, og Norge trengte arbeidskraft. Samtidig skulle belastningen på trygdesystemet reduseres. Dette var gode politiske forsetter som han bare i liten grad rakk å gjøre om til politikk i sin korte regjeringsperiode. Parallelt med samarbeidsinvitten til sentrumspartiene opplever vi så at han skrinlegger motstanden mot kontantstøtten, en ordning som står i motstrid til alt «arbeidslinja» står for.Når han nå tar til orde for en trygdereform, er det høyst betimelig. Men måten han gjør det på sår tvil om Jaglands forståelse av pensjonssystemets virkemåte, i tillegg at utspillet kunne oppfattes som at han var villig til å la minstepensjonistene i stikken. Slikt er ikke bra. Arbeidslinja og behovet for trygdereform er saker som et oppegående rådgiverkorps umiddelbart burde ha smidd om til håndfaste argumenter Jagland kunne ha presset regjeringen med. Når så ikke skjer, lurer folk med rette på om partiet og partilederen mangler handlekraft.Med gasskraften er det likeens. Her står Jagland rett nok overfor et splittet parti, men når han nå har åpnet for et gasskraftforlik med Høyre og Fremskrittspartiet nytter det ikke i neste omgang å reservere seg, slik vi har fått inntrykk av at han gjør denne uken. Her må Jagland ville hele veien og så heller ta kampen mot den indre opposisjonen i partiet. Det er evnen til handlekraft som bestemmer Jaglands fremtid som Arbeiderpartiets leder. Viser han resultater, kommer velgerne også.