Med den tidligere KrF-ordføreren Jan Oddvar Skisland på laget, ser det ut til at Arbeiderpartiet i Kristiansand har tatt mål av seg til å kunne gå på vannet. Ap skal bli størst i byen, forkynte varaordfører Mette Gundersen denne uken. Skislands drøm er Gundersen som ordfører, KrF-leder Jørgen Kristiansen som varaordfører og ham selv som leder i Aps bystyregruppe etter valget til høsten.

Aps trekk med å plassere Skisland i en fremskutt posisjon, er ikke vanskelig å gjennomskue. Han er tiltenkt rollen som brobygger til partiet han har forlatt. KrF-skuta styres nå av Kristiansen, som overtok da Skisland takket for seg. Gjennom samarbeidet de hadde i KrF, knyttet de tette bånd. Aps håp er at Skisland klarer å hindre en allianse mellom de gamle parhestene Høyre og KrF.

Ap har spilt høyt ved de to siste lokalvalgene i Kristiansand. Med sosialistisk hjelp har både KrF og Høyre sikret seg ordføreren. Gevinsten for Ap har begge ganger vært varaordførervervet.

Valget i 2003 ble et politisk tidsskille i byen. Gjennom 25 år hadde Høyre hatt ordføreren og KrF varaordføreren. Så smalt bomben. KrF slo lag med Ap. Et forbitret Høyre ble parkert på sidelinjen i kampen om posisjonene.

I 2007 var Høyres mål å ta tilbake ordførerstolen. Det skjedde i en allianse med erkefienden Ap. Denne gang fikk KrF smake på ydmykelsen og sviket Høyre ble offer for fire år tidligere.

Kristiansand er en ultraborgerlig by. Inneværende periode er styrkeforholdet i bystyret mellom de borgerlige og venstresiden 39–14 i borgerlig favør. At Ap har varaordføreren i en slik virkelighet, er nesten ikke til å begripe. Noe av forklaringen kan tilskrives Høyre og KrFs begjær etter ordførervervet. Et annet anliggende er at et stort Frp ennå ikke er blitt tatt inn i varmen på borgerlig side.

Kristiansand Ap har hatt ordføreren to ganger. Karl Rosenløv i 1946–47 og Johan Øydegard i 1929–31. Begge gangene var Ap i mindretall. Partiet fikk hånd om klubba, fordi de borgerlige ikke klarte å samle seg om én kandidat. Ap kan ikke sette sin lit til at denne delen av historien gjentar seg.

Derfor satses det på å bygge bro til KrF. Et parti Ap så sent som etter forrige valg lot i stikken til fordel for Høyre. KrF er blitt herdet av maktspillet. Kanskje så mye at når Ap frister med varaordførervervet i en eventuell allianse, oppfattes det i KrF snarere som en provokasjon enn en anerkjennelse. Det kan i så fall koste Ap dyrt.

Et samarbeid mellom KrF og Høyre står som skrekken for Ap. Da risikerer partiet å bli spilt av banen. Samtidig er nettopp et slikt samarbeid en høyst reell mulighet. Mye tyder på at sårene KrF og Høyre har påført hverandre med Aps hjelpende hånd er i ferd med å leges, og at de har funnet tonen igjen. Om de ikke oppnår flertall sammen, kan småpartier trekkes inn og utgjøre tungen på vektskålen, noe det var tradisjon for i periodene før 2003. Like ille for Ap – men også en strek i regningen for KrF – ville det være om Høyre og Fremskrittspartiet får flertall ved valget til høsten. Da oppstår en helt ny situasjon, hvor de to høyrepartiene kan kjenne seg tvunget til å finne ut av det med hverandre for å ta velgernes dom på alvor. I flertallsposisjon vil de heller ikke ha behov for flere alliansepartnere for å være styringsdyktige.

I de to lokalvalgene på denne siden av tusenårsskiftet har velgerne i Kristiansand stemt fram de borgerlige til et overveldende bystyreflertall. Uten at partiene har klart å forvalte dette slik velgerne åpenbart ønsker. Et åpent spørsmål før høstens valg er om vi kommer til å oppleve mer borgerlig famling – eller borgerlig samling.

Ap er best tjent med at de borgerlige fortsetter å gå hverandre på nervene. Partiet mener også å ha hatt innflytelse på politikken gjennom de utradisjonelle manøvrene etter de siste valgene. Men fasit er at Ap i inneværende bystyreperiode har hatt direkte innflytelse på kommunebudsjettet kun ett år, i 2008. En mager uttelling med tanke på at budsjetter legger sterke føringer for hvordan ressursene forvaltes og byen styres.

Ap hevder gjerne med kraft at i posisjon kan partiet påvirke sine alliansepartnere. Underforstått at både KrF og Høyre er trukket i retning venstre i periodene de har samarbeidet med Ap. Det kan sikkert ha noe for seg. Følges samme logikken, vil også Ap bli påvirket av andre i et samarbeid. Da har i så fall partiet beveget seg mot sentrum/høyre.

Med dette som bakgrunn er det etter to perioder grunn til å spørre om de politiske skillelinjene i lokalpolitikken i Kristiansand er i ferd med å viskes ut. Debatten er i alle fall blitt tammere. Og politikken kjedeligere.

Ap velger uansett å fortsette sitt høye spill. Det lyktes i de to foregående rundene. Så spørs det om alle gode ting er tre. Faren er overhengende for at partiet blir sittende igjen med svarteper. Derfor kan det synes i tidligste laget at partiets frontfigurer allerede nå begynner å rulle ut den røde løperen.