Det var nesten med lykkefølelse jeg leste artikkelen i Fædrelandsvennen for en tid siden om demens. Ikke fordi demens er noe å glede seg over, men fordi artikkelen også omtalte alkoholrelatert demens. Det er en påminnelse om at mennesker er forskjellige, og at demente ikke er noen ensartet gruppe.
Det var befriende å se alko-holassistert demens på lista over de vanligste demenssykdommene. Rusmisbrukere blir også gamle, og noen er blitt demente etter mange års massivt misbruk av alkohol eller andre rusmidler. Jeg vet om en mann som har levd i mer enn 80 år. Forbruket av alkohol, og røyk, har vært så høyt at man ikke skulle tro det var mulig å bli så gammel. Det er til å bli provosert av, og et eksempel på at mennesker som trosser helserådene også blir gamle.
I artikkelen står det at demens fører til redusert evne til å ta vare på seg selv, at det ikke finnes noen kur mot sykdommen og at risikoen for å få demens øker med alderen. « … redusert evne til å ta vare på seg selv» er et understatement. Det at hjerneceller blir ødelagte og dør, får et konkret og visuelt uttrykk på et menneske som fester seg på netthinnen og er vanskelig å glemme. Det er ikke et vakkert skue når et menneske ikke klarer å ta vare på seg selv, forvirringen i øynene, den ødelagte stedsansen, rotet, å se med egne øyne hva manglende boevne betyr i praksis, vanskeligheter med å gjøre de enkleste ting, å spise alle måltider i ensomhet, ikke finne fram i den lille leiligheten, dårlig hygiene, sinnet når den gamle mannen ikke klarer å følge en samtale eller huske hva som skjedde i går.
Den gamle mannen bor i en liten kommune. Folk vet hvem han er, det var der han vokste opp, men han kjenner ikke lenger igjen alle som hilser på ham. Bevegelsesradiusen er liten og han skal ikke bevege seg langt unna der han bor før han ikke finner veien tilbake. Selv-oppholdelsesdriften er beund-ringsverdig og han insisterer på å klare seg selv, slik han alltid har gjort. Helt siden han som ung gutt dro til sjøs. Var det der han lærte de dårlige vanene? Eller ga det en frihet til å prøve ut ting han ikke våget i den lille sørlandsbygda han vokste opp? Selvmedisinering som kom ut av kontroll? I dag er det umulig å vite hva som kom først: psykisk sykdom eller rusmisbruk. Hva som er årsak til hva er kanskje heller ikke så viktig lenger, drukket er drukket, røykt er røykt. Han er et vandrende bevis på at mennesker tåler en støyt.
Vi tar for gitt at alle mennes-ker vil hjelpes, det er en slags grunnleggende antakelse i vår forståelse av velferdssamfunnet. Alternativet er ubehagelig; hva med dem som ikke vil ha hjelp? Da utfordres vi på respekten for menneskets rett til å velge hvordan de vil leve sitt liv, de viktige skrankene for hva slags inngripen overfor et menneske som er tillatt, taushets-plikten som hindrer hvem som helst i å få tilgang til sensitiv informasjon om personer. Det er grunnleggende kjennetegn ved en rettsstat, men vi kan kjenne på ubehaget ved ikke å kunne gripe inn og i det å se et menneske gå til grunne.
Verdighet, respekt, trygghet og fleksibilitet er ord som går igjen nå vi skal beskrive hvordan eldreomsorgen må være. Alle skal få den hjelpen de trenger når de har behov for det. Det er et kjennetegn ved et velferdssamfunn som Norge at vi tar vare på våre eldre. Mange flere enn før blir eldre, og det blir flere eldre. I artikkelen går det fram at det i dag er om lag 70.000 med demens, vel halvparten av dem bor hjemme ? utfordringer som kommunene får rett i fanget, velferdsstatens førstelinje. Det er krevende å lage et tjenestetilbud som ivaretar alle behovene. Ikke bare skal eldre ha heldøgns omsorg hjemme eller sykehjemsplass, det skal også være et tilbud av høy kvalitet. I møtet med den gamle mannen er det siste behovet vel så åpenbart som det første.
Kjente problemer i kommunene er altfor mange som jobber deltid, for få ansatte, stadig utskiftninger i ledelsen, omorganiseringer, dårlig samordning og informasjonsutveksling internt, og manglende satsing på kompetanseutvikling. Alt dette er med på å gjøre kvaliteten på tjenester dårligere enn de burde være, og er vanskelig for den det gjelder og for pårørende. Et ukjent antall ansatte har vært borti den gamle mannens historie, men ytterst få, om noen, kjenner hele bildet. Til tross for mange års kjennskap til sykdommen har kommunen fremdeles ikke klart å gi ham et bra tilbud.
Også på dette området finnes det planer, ikke minst for at ansatte og ledere i kommunene skal lære mer om demens. Hjemkommunen til den gamle mannen deltar sammen med flere sørlandskommuner i et samarbeid om etisk kompetanseheving. Vi må forvente at det fører til bedre kvalitet i tilbudet til han og andre i samme livssituasjon. Det er vedtatt en nasjonal helse— og omsorgsplan for fremtidens omsorgstjenester, og snart trer samhandlingsreformen i kraft. Vi må forvente at dette fører til bedre samarbeid i alle ledd i helse- og omsorgssektoren. Det er behov for mer fleksible tilbud. Mye er bra, men iblant er det stor avstand mellom idealer, intensjoner og realiteter.
Den gamle mannen kvikner til når han blir spurt om barndommen eller ser på bilder. Da kommer mange detaljer om en oppvekst før og under krigen, stor søskenflokk, bibelversene kommer som perler på en snor, om å måtte flytte hjemmefra i tidlig alder for å gå på skole, historier om skolelærere, drømmer om et liv. Økt livskvalitet, et enkelt ord å skrive, men ikke lett å skape. En ting er sikkert, det går ikke an å leve livet baklengs.