Hva må de tro, de medlemmene i KrFs lokallag som har gitt sin stemme til Hans Fredrik Grøvan som ny listetopp i KrF? De som til sammen har utgjort et klart flertall, med drøyt 60 prosent av alle de avgitte stemmene?
De har all grunn til å føle seg snytt av nominasjonskomiteen.
I vanlige demokratiske prosesser ville den kandidaten som de fleste medlemmene ønsker, fått førsteplassen. Men ikke i Vest-Agder KrF. I alle fall ikke hvis flertallet i nominasjonskomiteen får det som den vil.
For den oppfører seg som politiske yppersteprester og ser suverent bort fra medlemmenes klart uttrykte ønske. Ikke bare fjerner komiteens flertall den kandidaten flest medlemmer ønsker fra førsteplassen. De fjerner ham like godt fra hele lista.Argumentene for den andre kandidaten, Dagrun Eriksen, er greie nok. Komiteens flertall mener hun har et godt navn nasjonalt og vil være et naturlig statsrådsemne.
Men det er ikke poenget. Poenget er med hvilken rett en nominasjonskomite i et politisk parti kan overse og overstyre medlemmene? Trolig har komiteens flertall bak de lukkede dørene onsdag kveld også argumentert med at deres kandidat fikk støtte fra halvparten av lokallagene.
Men det er det demokratisk fikenblad. En slik logikk baserer seg på at man tillegger Sirdal like stor vekt som Kristiansand. Og i Eriksens eget lokallag i Sørlandets hovedstad var det hele 85 medlemmer som møtte opp for å gi sin stemme, hvorav et solid flertall ønsket Grøvan. Etter all sannsynlighet trodde det enkelte medlem at hans og hennes stemme skulle telle som nettopp det, én stemme.
Flertallet vil ha Dagrun Eriksen
Men den gang ei. I alle fall ikke hvis nominasjonskomiteens flertall får det som den vil.Krfs nominasjonsprosess har vært lang og — for kandidatene - pinefull. Nå har nominasjonskomiteen gitt den ytterligere en omdreining. Den siste kommer på nominasjonsmøtet.
Der bør de også diskutere nominasjonskomiteens rolle.