Stiftelsen Arkivet i Kristiansand har fått i oppdrag å formidle de norske krigsseilernes historie bl.a. gjennom den nyrestaurerte D/S Hestmanden. I dette mandatet ligger en påminnelse om at de norske krigsseilernes innsats under første og andre verdenskrig ikke helt har fått den anerkjennelsen den fortjener. Spesielt etter andre verdenskrig har de norske krigsseilerne kommet i skyggen av bl.a. Milorg og Hjemmefronten. Det har derfor vakt undring at Arkivet i sin forsknings— og utviklingsstrategi for 2011–13 har utmeislet følgende problemstilling: «Er det en myte at krigsseilernes historie er fortiet og marginalisert?»

Jeg mener at en slik antakelse er unødvendig provoserende. For du finner neppe mange krigsseilere som ikke har følt seg uteglemt eller forbigått i de første etterkrigsårene. Det er slett ingen myte. I dag er situasjonen selvsagt en helt annen. Vi har fått en rekke bøker og tv-programmer om norske krigsseilere og deres innsats. Krigsseilerne som gruppe er også løftet opp på dagsorden på en helt annen måte enn tidligere. Men det har tatt sin tid. Nå er majoriteten av krigsseilerne borte og vil ikke selv få oppleve den fornyede interessen. Fremdeles lever et sted mellom 1000 og 2000 norske krigsseilere i og utenfor Norge. Er det denne «myten» om krigsseilerne Arkivet skal presentere for de fremmøtte når D/S Hestmanden døpes på nytt 22. november?

Om vi kun forholder oss til andre verdenskrig, vet vi i dag at over 40.000 norske sjøfolk seilte i handelsflåten, hjemmeflåten og i marinen fra krigsutbruddet i september 1939 til verdenskrigens slutt i september 1945. Handelsflåten fraktet krigsmateriell, olje og personell mellom de allierte landene og bidro således til den allierte seieren i 1945. Dette var noe av grunnlaget for britenes uttalelse om at «den norske handelsflåten er mer verdt enn en hær på én million mann».

De som seilte langs norskekysten i hjemmeflåten kom derimot «mellom barken og veden» i en lojalitetskonflikt mellom norske og tyske interesser. På den ene siden opprettholdt de passasjer- og godsruter langs kysten, samtidig som de, dels under tvang, transporterte krigsviktige jernmalm og materiell til Tyskland og kontinentet.

For alle disse gruppene av sjøfolk ble omkostningene av krigsseilasen dramatisk. I løpet av krigsårene mistet vel 4000 norske sjøfolk livet i handelsflåten og marinen, 1000 i hjemmeflåten. 700 norskeide skip gikk ned etter torpedering, minesprengning eller bombing. Mange sjøfolk fikk fysiske og psykiske lidelser etter krigen.

Vi vet også en del om hvordan det gikk med sjøfolkene fra Agder. Etter et omfattende registreringsarbeid fant Anna Helle Nilsen i Kristiansand ut at omkring 4000 sjøfolk fra Agder-fylkene deltok i handelsflåten, hjemmeflåten og marinen under andre verdenskrig. Av dem mistet over 500 livet, samtidig som sørlandsrederier mistet over 50 skip.

For en del krigsseilere var det likevel først etter 1945 at den virkelige «krigen» startet. Da jeg intervjuet noen krigsseilere for over ti år siden, var det nettopp dette poenget de ønsket å få fram: Uvissheten og redslene under krigsseilasen var en ting, den manglende hjelpen og oppfølgingen etter krigen kanskje enda verre.

Mye skyldes at sjøfolkene ikke selv kunne delta i fredsfeiringen hjemme i Norge i mai 1945. Mange av dem seilte fremdeles på verdenshavene før atombombene over Hiroshima og Nagasaki satte en endelig stopper for verdenskrigen. Men da sjøfolkene omsider kom hjem, hadde fredsrusen lagt seg. Således kom de i periferien av den felles norske erindringshistorien om krigsåren. Mange hadde riktignok gjort en innsats ute på verdenshavene og brakt avgjørende forsyninger til de allierte, men var det noe å snakke om?

Hjemvendte sjøfolk kom på den måten til å møte liten forståelse i sine omgivelser for sin innsats. Nattlige mareritt etter torpederinger, drønn fra eksploderende skip, lukt fra brennende oljeflak og skrik fra kamerater i sjøen innhentet etter hvert sjøfolk i alle aldre og på ulike nivåer. Mangelen på kunnskap og innsikt i det offentlige helsevesenet om posttraumatiske stressyndrom, gjorde også sitt til at majoriteten ble overlatt til seg selv og sine omgivelser.

Noen sjøfolk kunne berette om skattekrav som lå på bordet når de kom hjem. Ja, noen ble til og med avkrevd skatt på den gratis kost og losji som de hadde fått om bord (!). Krigsseilas ga ikke ingen klar attest på «god nasjonal holdning» og flere valgte å bli tause om sin innsats. Likevel, forbausende mange tok hyre igjen.

For de overlevende krigsseilerne på Agder ble det etter hvert én sak som kom til å oppta dem mer enn noen annet i etterkrigstiden: Nortraships hemmelige fond. Kimen til konflikten var at norske sjøfolk hadde gått med på å jevne ut hyrene mellom allierte sjømenn ved å la sin norske «merlønn» gå inn i fondet. De fleste norske sjøfolk regnet med å få dette utbetalt etter krigen. Når utbetalingen uteble, ble det bråk.

I 1950-årene ble den første krigsseilerforeningen på Agder startet. Formålet var nettopp å sikre krigsseilernes rettigheter i forhold til fondet og krigspensjon. Senere kom nye krigsseilerforeninger til, og i 1970-årene ble flere innvilget krigspensjon samtidig som saken om Nortraships hemmelige fond fant sin ex gratia-løsning.

En viktig milepæl for landsdelens krigsseilere var det da krigsseilerne Søren Brandsnes, Ingvald M. Stamnes og Ivar Myklebust i 1985 ga ut boken «Seilas for frihet. Krigsseilernes loggbok». Endelig ble krigsseilerne som gruppe satt på landsdelskartet.

Senere har det kommet mange nye bøker om norske krigsseiler og deres innsats under de to verdenskrigene. Det viktigste nå er likevel at Hestmanden-prosjektet endelig ser ut til å bli en realitet. Krigsseilernestor Søren Brandsnes og andre sjøfolk har lenge hatt en drøm om å benytte Hestmanden som et flytende minnesmerke og formidlingssenter over norske sjøfolk og norske krigsseilere. Nå ser det ut som om drømmen kan gå i oppfyllelse. Det er mange glade for.