Nylig tilbrakte jeg en dag som hjemmehjelp i omsorgstjenesten i Kristiansand kommune. Det var en dag som viste meg at vi tar godt vare på våre innbyggere, men det var også en dag der jeg fikk kjenne på noen av de utfordringene vi står ovenfor.

Velferdsstaten Norge er og vil være under press i årene som kommer. Blant annet fordi vi blir flere eldre og forholdsvis færre i arbeidsfør alder. Utgifter til eldreomsorg vil legge beslag på en vesentlig del av kommunale budsjetter, og det kan være fristende å dempe utgiftene i sektoren ved å senke kravene til kvalitet.

Men, vanskelige prioriteringer gjør det viktigere enn noen gang å huske at omsorg handler om mennesker. Om å sette folk først – uansett alder.

Når vi blir flere eldre, og utgiftene stiger, må vi våge å tenke nytt og kreativt, og både forenkling og rasjonalisering vil være en del av utviklingen. Utgangspunktet for å sikre verdighet og kvalitet i eldreomsorgen er likevel de ulike ønskene og behovene hvert enkelt menneske har.

De fleste har det godt i Kristiansand i dag – også de eldre. Likevel vet vi at noen av innbyggerne sliter med levekårs- utfordringer vi som kommune har ansvar for å gjøre noe med. Forebygging og rehabilitering skal være hovedfokus i kommunens velferdstilbud – også i eldreomsorgen.

En følge av at vi blir flere eldre er også en økning i antall demenstilfeller. Dagens eldreomsorg handler i altfor stor grad om å kompensere for funksjons— tap. Ved å dreie fokus over på forebygging og rehabilitering, vil flere kunne beholde helsa lenger. Loven forteller oss at vi har ansvar for å gi nødvendig helsehjelp, stell og pleie. Likevel vet vi at omsorg også handler om å legge til rette for et mest mulig aktivt liv. Forskning viser at aktivitet blant annet bidrar til å forsinke demensutviklingen. Derfor er det viktig å satse mer på forebyggende tiltak ved blant annet å tilby varierte aktivitets- muligheter for de eldre. Gode møteplasser og aktivitetstilbud i kommunen er viktige og gode forebyggende tiltak som reduserer ensomhet og psykiske helseproblemer.

Innføring av samhandlingsreformen vil på sikt endre kommunens vilkår for å drive det offentlige omsorgstilbudet. Mer ansvar, ressurser og kompetanse vil bli flyttet fra sykehusene til kommunene. Vår oppgave som politikere er å sørge for at kommunene er klar for de oppgavene som kommer.

En god eldreomsorg skapes på to måter; gjennom å utvikle gode fysiske strukturer og omsorgsløsninger, og gjennom å behandle mennesker med verdighet. De to faktorene henger nært sammen! Eldre må i større grad få innflytelse på innholdet i tjenestene de får fra det offent- lige. Et mer fleksibelt tilbud vil bedre kunne fange opp de ulike ønskene og behovene også eldre har. Å disponere egen bolig og kunne bo i den så lenge som mulig, er utgangspunktet for den kommunale eldreomsorg. Det krever gode og velutbygde hjemmetjenester, et bredt dagtilbud og også omsorgsboliger med og uten heldøgnsbemanning.

Omsorgsteknologi kan noen grad bidra til at flere kan oppleve trygghet ved å bo hjemme og dermed utsette behovet for institusjonsplass. Tidligere i sommer la regjeringen fram en utredning om innovasjon i omsorgen, NOU 2011:11. Den beskriver nye løsninger for å møte noen av de omsorgsutfordringene vi får i fremtiden. Norske kommuner – som har ansvar for den lokale implementeringen – bør for lengst ha startet arbeidet med å tenke fremover og annerledes. Den gruppen eldre vi har i dag og får i fremtiden, er annerledes satt sammen og har andre krav og behov enn for femti år siden.

Jeg tror at mange av oss har noen tanker om hvordan seniortiden skal bli, hvordan vi skal leve og hva vi skal leve av og for. God planlegging er god forebygg- ging, og kanskje bør kommunen tilby en ordning der alle som fyller for eksempel 75 år, får tilbud om besøk av kvalifisert helsepersonell i eget hjem for å bedre kunne planlegge senior-

tiden. Vi ønsker å være selvhjulpne, friske og raske så lenge det er mulig. Dette bør vi også tenke på når vi plasserer omsorgsboliger rundt om i kommunen. Nærheten til kollektivtilbud, butikker og offentlige tjenester er viktig – også når vi blir eldre. Omsorgsløsningene bør også lages slik at partnere kan bo sammen om de vil.

Kommunene har ansvar for at eldreomsorgen drives med høy kvalitet, og at eldre får tilpassede omsorgstjenester. Da bør det være mindre viktig om det er det offentlige, ideelle organisasjoner eller private aktører som tilbyr disse tjenestene, så lenge tjenestene er av høy kvalitet – og med ryddige og gode arbeidsvilkår for de ansatte. Et mangfold av tilbydere og et samarbeid med private, kan bidra til innovasjon og utvikling av bedre tjenester – samtidig som det er det offentlige og kommunene som har ansvaret.

Alle mennesker har rett til frihet og til et verdig liv. Velferdsstaten skal bidra til dette. De grunnleggende forutsetningene for et godt liv skal være der for alle, uavhengig av de ulikheter vi fødes inn i og de tilfeldigheter som livet bringer.

Min tirsdag som hjemmehjelp i Posebyen viste meg at omsorg ikke bare handler om fysiske strukturer, sykehjemsplasser og ny teknologi. Det handler også om å bry seg, om å snakke sammen og om å ha tid. For å få til en god eldreomsorg, må vi få til begge deler. Det handler om verdighet, og det handler om kvalitet. Vi må lete etter smarte måter å utøve god eldreomsorg på, uten at det reduserer kvaliteten. Fokuset må være at mennesker settes i første rekke – ikke systemet.