Minst ti selvmordsbombere slo til i hjertet av Kabul. Både presidentpalasset, innenriksdepartementet og Hotel Serena var blant målene. Ved å slå til mot disse symboltunge sentrene, viste opprørerne at ingen afghanere eller utlendinger kan føle seg trygge, og at det afghanske regimet er svært sårbart.
Talibans aksjon vil etter alt å dømme sette ny fart i diskusjonen om det utenlandske nærværet i Afghanistan. Når titusenvis av utenlandske soldater ikke klarer å beskytte sentrum av den afghanske hovedstaden, vil mange spørre seg om hensikten med styrkenærværet i landet. Det er et naturlig spørsmål.
Men man må også spørre seg hva som er alternativet. For mandagens aksjon viste nok en gang hvilke krefter som står klare hvis norske og andre utenlandske soldater uten videre trekkes ut. Det er steinalderinspirerte krefter som vil sette det afghanske samfunnet flere hundre år tilbake. Blant mye annet vil det i så fall bety en brå slutt på skolegang for millioner av jenter.
En tilbaketrekning av de utenlandske styrkene vil også bety at de samme aktørene som i forrige runde gjorde Afghanistan til et fristed for internasjonal terrorisme, igjen vil komme til makten. Det kan det internasjonale samfunn ikke tillate.
Men det betyr ikke at alt må fortsette som før. Mandagens aksjon er enda et eksempel på at den internasjonale innsatsen ikke har vært god nok. Det er et alvorlig tilbakeslag for det utenlandske militære nærværet når terrorister klarer å slå til i hjertet av Kabul. Angrepet avdekket også store svakheter ved de afghanske sikkerhetsstyrkene.
Enda viktigere enn militær effektivitet er det imidlertid at afghanerne kjenner håp for fremtiden. Først når den jevne afghaner føler at støtte til Taliban innebærer risiko for å miste noe verdifullt, vil landet kunne stabiliseres. Det krever blant annet langsiktig tenkning på det sivile området fra det internasjonale samfunnets side.
I Afghanistan er det ingen snarveier til suksess.