Svært mange har deltatt i diskusjonene på nett og papir. Vi må langt tilbake for å finne et tema som har utløst et så sterkt engasjement.
Èn grunn er åpenbart at dette berører mange direkte. I tillegg er omsorg for små barn et – av få — spørsmål som har sterke ideologiske spenninger i seg. Likestilling settes opp mot valgfrihet. Kjernespørsmålet er hvor grensene går for hva staten bør bestemme i forhold til den enkelte familie.
Utgangspunktet for diskusjonen er at Norge er et av de land i den vestlige verden der kvinner føder flest barn. Det skyldes etter alt å dømme våre svært gode permisjonsordninger i forbindelse med fødsler. Ikke minst i en tid der land etter land rundt oss må kutte radikalt i velferdsgodene, bør vi være takknemlige for de rause ordningene vi har på dette feltet.
Den rødgrønne regjeringen har vedtatt at 12 uker av den samlede fødselspermisjonen skal forbeholdes far. Tar ikke han ut disse ukene, faller de bort. Dette har fått mange til å rase. Enkelte mener dette er et angrep på mors rettigheter.
Det blir feil perspektiv. Også små barn har åpenbart godt av å få omsorg av begge foreldrene. Og skal man få far til å ta en mer aktiv rolle hjemme i barnets første leveår, er det neppe noen annen vei å gå enn via en egen fedrekvote.
Også for kvinnene er dette et gode. Konklusjonene fra Likelønnsutvalget, under ledelse av fylkesmann og tidligere Sp-topp Anne Enger, viste klart at dagens lønnsforskjeller først og fremst skyldes den tiden kvinnene tilbringer i fødselspermisjon. Får vi gradvis til en jevnere fordeling av denne permisjonen, vil også likelønnskampen komme et langt skritt videre.
I så henseende var den meningsmålingen vi presenterte i lørdagsavisen svært gledelig. Den viste at 56 prosent av sørlendingene støtter 12 ukers pappakvote, mens 28 prosent er negative og 16 prosent ikke har noen mening.
Målingen markerer at de fleste også i vår landsdel ser behovet for en jevnere fordeling av omsorgsansvaret for små barn.