Et landsted til besvær

Erik Solheim, Miljøvernminister og republikaner Saken sto opprinnelig på trykk lørdag 19. juni 2010

Har vi fått en ny generasjon kongelige for hvem begrepene konduite og Fingerspitzgefühl er ukjente fremmedord? En generasjon som mangler den sosiale forstand og innsikt som har vært den norske kongefamiliens varemerke siden 1905?

Jeg spør fordi kronprinsparets annektering av 22 mål offentlig friområde på Dvergsøya representerer i så måte et tidsskille i kongehusets historie i Norge. For kronprinsparet bryter med dette den konduite som kongefamilien – fra kong Haakon til kong Harald – har opptrådt med i det offentlige rom.

Det har vært det norske kongehusets kloke leveregel at man ikke innlater seg på aktiviteter eller gjøremål som kan oppfattes som kontroversielle. Man har unngått å komme i situasjoner som skaper strid og splid blant befolkningen. Av den grunn har kronprinsesse Mette-Marit nylig trukket seg ut av styret i Kirkens Bymisjon i Oslo på grunn av Bymisjonens hjelp til illegale innvandrere. Og etter litt klabb og babb og dårlig skjønnsutøvelse trakk kronprins Haakon seg fra Trond Giskes personlige «rådgivergruppe» og ble også frarådet av sin far å stille som kandidat til Den internasjonale olympiske komité. I tråd med den tradisjon det norske kongehuset har fulgt gjennom alle år. Märthas engleskole er i denne sammenheng bare et eksentrisk og kuriøst åndelig avvik i konkurranse med biskop Skjevesland og det norske presteskapet.

Men når kronprinsparet nærmer seg Mette-Marits hjemby, begynner leveregelen å halte. Kronprinsparet har inngått en avtale med Kristiansand kommune om å leie Vogts villa på Dvergsøya, hvilket innebærer at villaen og området rundt, som i sin tid ble kjøpt av Kristiansand kommune og lagt ut til friområde til allmenn avbenyttelse, blir gjort utilgjengelig for allmennheten.

Nå kan man mene hva man vil om at Kristiansand kommune tilbyr kronprinsparet å disponere over et av byens mest attraktive utflukts— og friområder i skjærgården hvor Vogts villa var et yndet utfartssted. Men det var naivt å tro at ikke annekteringen av et populært friområde ville utløse reaksjoner blant Kristiansands befolkning. Leserinnleggene på Fædrelandsvennens nettavis var ikke nådige da saken ble presentert der, og Facebook-aksjonen «Bevar Dvergsøya for allmennheten» har samlet 4100 medlemmer. Protestantene består neppe av bare republikanere og notoriske anti-monarkister, selv om Kristiansand var et republikansk bolverk i 1905. Saken er altså kontroversiell og har ført til aksjoner og mobilisering av motstandere. Ikke bare blant befolkningen, men også i Kristiansand formannskap og bystyre. Venstre og SVs representanter i formannskapet stemte mot inngjerdingen. I bystyret fikk de følge av Demokratene, Senterpartiet og Rødt. Også Vest-Agder fylkeskommune har gått mot avsperringen av Dvergsøya og peker på at «det legges opp til å avsperre et areal som i kommuneplanen er avsatt som LNF-områder med spesielle naturvern- og friluftsinteresser av særlig høy verdi» og vil sterkt fraråde kommunen å foreta dette inngrepet. Saken er nå anket inn for Direktoratet for naturforvaltning og har dermed fått rikspolitiske dimensjoner og oppmerksomhet.

En ting er at ordfører Per Sigurd Sørensen og kommunens politiske organer i et anfall av royal eufori tar seg til rette på innbyggernes bekostning. En ganske annen sak er at kronprinsparet er blitt så sosialt umusikalske at de ikke fanger opp ulydene fra folkedypet og tar konsekvensene av det.

Jeg skal ikke mene noe om kongehusets behov for fritidseiendommer, men konstaterer at de eiendommer kongefamilien tidligere har ervervet har skjedd uten noe offentlig støy eller ulovlige inngrep – før kronprinsparet kastet sine øyne på Naudetangen på Flekkerøya, og nå Dvergsøya.

Det som gjør denne saken til mer enn en triviell debatt om bruken av en strandeiendom, er at man for å sperre av 22 mål friareal øver vold mot den mest hellige norske miljølov og borgerrettighetsgarantist – nemlig friluftsloven. En lov som gir allmennheten rett til fri ferdsel i utmark, uten begrensninger. Mens sjikanøse stengsler og adgang forbudt-skilt blir revet ned med hard hånd i strandsonen med hjemmel i friluftsloven, bruker Kristiansand kommune et sleipt prokuratorknep for å kunne gjøre det motsatte på Dvergsøya.

Man finner en sovende paragraf i friluftsloven (§ 16), som hittil aldri har vært brukt. En bestemmelse som gir adgang til å sperre av en eiendom «som i særlig grad er utsatt for allmennhetens ferdsel». En bestemmelse som skal skjerme naturen for ødeleggende massetrafikk. Et formål som ligger fjernt fra kommunens motiver på Dvergsøya. Motiver som lovgiverne aldri har vært i nærheten av å vurdere. Loven er skrevet for å beskytte naturen, ikke personer. Alt tyder derfor på at avsperringen av Dvergsøya mangler lovhjemmel, en oppfatning også Vest-Agder fylkeskommune deler.

For å vende tilbake til Erik Solheims generelle friluftsamnesti for kronprinsparet i sitatet innledningsvis:

Det er pinlig å måtte forklare SV-ministeren og republikaneren Erik Solheim at i Norge er loven lik for alle. Også for kongefamilien. Enten det gjelder byggeforskrifter, trafikkregler – eller friluftsloven. Det heter at makt korrumperer. Sjelden har vi fått det bedre bekreftet enn i Erik Solheims pinlige forsvar for Kristiansand kommunes lovbrudd i den sørlandske skjærgård. Et forsvar som bør stille hele SV og regjeringen i forlegenhet.