Fra å være en liten lokal «skittsak» som landbruksministeren og Venstre-lederen knipset vekk som et støvfnugg på jakkeslaget, sammen med en politikerdelegasjon fra Lillesand, har saken nå antatt rikspolitiske og konstitusjonelle dimensjoner med trusselen om mistillit hengende over seg. Etter hvert siver det ut opplysninger om saksbehandlingen i departementet som må karakteriseres som oppsiktsvekkende og som gjør at Stortingets kontrollkomité nå åpner en sak om Sponheims håndtering av bopliktsaken og hans informasjoner til Stortinget. Det er liten tvil om at det har foregått en dekkoperasjon i departementet når det gjelder spørsmålet om den politiske ledelsen har hatt befatning med saken. Opplysningene om at statssekretær Kongshaug har behandlet saken og hatt et separat møte med selgeren, Henrik P. Thommessen, står i motstrid med de opplysninger statssekretæren tidligere har gitt til Bergens Tidende. Til avisen har han sagt at han ikke har hatt noe møte med Thommessen før saken ble avgjort.Dette kan bare bety at det har vært om å gjøre for den politiske ledelsen i departementet å dekke over at den oppsiktsvekkende snuoperasjonen i departementet har skjedd som følge av en politisk beslutning.Og uansett hva man måtte mene om boplikten som virkemiddel er det ganske uhørt at departementets tidligere vedtak og kystkommunenes bosettingspolitikk blir snudd opp ned som resultat av et møte under fire øyne med en pågående selger og en statssekretær. Det lukter forskjellsbehandling lang vei — og det er er bl.a. dette Carl I. Hagen og kontriollkomiteen ønsker å trenge ned i. Det er i seg selv høyst uvanlig og irregulært at en statssekretær har et møte på tomannshånd med en part om en sak som er under behandling i departementet, uten at representanter for embedsverket er til stede. Og kan hr. Hvermansen med bolig i skjærgården påregne å få tilsvarende service fra den politiske ledelse i Landbruksdepartementet? Han ville neppe en gang fått anledning til å møte en underordnet saksbehandler.Siden Lars Sponheim forankrer snuoperasjonen i et angivelig skambud på den omstridte eiendommen, burde det være selvsagt at det blir stilt spørsmål ved hvordan dette grunnleggende premiss for departementets avgjørelse er fremkommet. Omstendighetene omkring forsøket på salg og budgiving fremstår som høyst uklare. På tomannshånd har statssekretæren måtte lite på muntlige informasjoner fra selger som ikke har hatt noen eiendomsmegler som kan verifisere budgivningen. En selger som allerede har solgt eiendommen for 11 millioner kroner som fritidseiendom og som derfor har null motivasjon for å frembringe høye bud på eiendommen som helårsbolig.Det vitner om en sjuskete og overfladisk saksbehandling i departementet og burde bli et tema i kontrollkomitéen.