Mange har forsøkt før ham, men så langt har ingen lykkes. Dersom president Bush når fram med sitt «veikart for fred», blir han ironisk nok stående som den tyngste utenrikspolitiske presidenten siden Jimmy Carter. Da George W. Bush møtte Ariel Sharon og Abu Mazen i Aqaba i Jordan i går, var det første gang den amerikanske presidenten møtte statslederne fra Israel og Palestina siden møtet i Camp David høsten 2000. Den gang gikk Bill Clintons forsøk på å få til en fredsavtale i vasken fordi president Yasser Arafat, av forståelige grunner, ikke ville godta en fredsplan der de palestinske områdene fungerte som enklaver med israelske kontrollposter imellom.Det har rent mye ondt blod på Vestbredden siden den gang. At den ellers så Israels-vennlige amerikanske presidenten nå stiller krav til Ariel Sharon om blant annet tilbaketrekning av israelske bosettinger på den okkuperte Vestbredden, må ses i sammenheng med USAs strategiske planer for Midtøsten. Her er amerikanerne prisgitt støtte og sympati fra de arabiske lederne. Toppmøtet i Sharm el-sheik denne uken var en ren frierferd i så måte, men den synliggjorde også at president George W. Bush tydelig ser hvilken viktig brikke konflikten mellom Israel og Palestina er for utsiktene til en fredelig fremtid for Midtøsten.Det er flere forhold som tyder på at Bush faktisk kan lykkes med sin fredsplan. For det første har ikke Ariel Sharon en 30 år lang og hatefull konflikt med palestinernes nyvalgte statsminister, best kjent som Abu Mazen. Forholdet mellom Yasser Arafat og Sharon er mildest talt iskaldt. At palestinerne representeres ved en ny leder, skal derfor ikke undervurderes. Arafat er fortsatt palestinernes øverste leder, men at det er Mazen som nå møter Bush og Sharon, tyder på at han skal lede fredsforhandlingene. I tillegg har Bush lært av det som skjedde på Camp David. Denne gangen krever han at Israel aksepterer et sammenhengende palestinsk område. Til gjengjeld må palestinerne bekrefte Israels rett til å eksistere som jødisk stat. Samtidig som USA megler mellom de to partene, har utenriksminister Jan Petersen foreslått at Nato vurderer hvorvidt alliansen kan gjøre en innsats for å sikre freden på Vestbredden. Det skjedde under det viktige utenriksministermøtet i Madrid mandag. En stabiliseringsstyrke vil utvilsomt kunne bidra positivt til fredsprosessen dersom forhandlingene mellom Abu Mazen og Ariel Sharon gir resultater. Om en slik styrke burde være i regi av Nato eller FN, er selvsagt et åpent spørsmål. Men når det gjelder konflikten mellom Israel og en fremtidig palestinsk stat, er utsiktene til fred viktigere enn hvem som bidrar til det.