All erfaring tilsier at bedriftsfusjoner er en traumatisk prosess — for eiere, ledere og ansatte. Det har vi tilstrekkelig eksempler på fra norske bank- og industrifusjoner. Første bud er at man gjør et grundig forarbeid, slik at ikke grunnleggende spørsmål blir liggende uavklart til den dagen fusjonsavtalen skal undertegnes.Vi må gi Telenor-sjefen Tormod Hermansen rett i at fusjonsprosessen mellom Telenor og Telia har artet seg som en dårlig såpeopera. Det er nesten ikke til å tro at profesjonelle bedriftsledere kan avsløre så mye amatørskap som det vi har vært vitne til de siste månedene og som kulminerte med rotet natt til tirsdag før avtalen ble endelig undertegnet.I tillegg til de «ordinære» fusjonsproblemene, har Telenor-Telia-fusjonen slitt med to andre ekstrabyrder: den politiske dimensjonen og den frynsete norsksvenske historien. Når så personkjemien heller ikke stemmer, er det et opplegg for et skjørt samboerskap.Derfor stiller vi oss spørsmål ved kraften og motivasjonen i et fusjonert selskap som er blitt til under så karrige kår, hvor mistroen og mistenksomheten har gjennomsyret hele prosessen fram til i går natt. For de fundamentale spørsmålene om kontroll, styring og ledelse av vårt nye telekonsern er ikke løst i løpet av en natt. Dette er problemer man vil måtte slite med i tiden fremover, og maktkampen vil kunne virke helt ødeleggende på virksomheten i et konsern som må bruke all sin energi på å utvikle seg til et internasjonalt telekommunikasjonsselskap.Denne uavklarte maktkampen er fortsatt svært synlig når et av de store stridsspørsmålene, den formelle posisjonen til svenskenes styreformann, Jan-Åke Kark, synes like uavklart i dag som før avtalen ble undertegnet. Rett nok har de norske eierne fått gjennomslag for at han ikke skal ha status som «arbeidende styreformann». Men vi har vanskelig for å se forskjellen på hans posisjon som arbeidende styreformann og den rollen han opprettholder som styreformann og «spesialrådgiver» ansatt i det nye selskapet - med samme lønn som han ville ha mottatt som arbeidende styreformann.Bare det at Tormod Hermansen får en styreformann som er ansatt i det selskap han selv skal lede, er i seg selv en provokasjon. Det er i hvert fall et dårlig utgangspunkt for et samarbeid som må bygge på tillit. Og også svenskene må nå forstå at hvert forsøk på å undergrave og så tvil om Tormod Hermansens posisjon som konsernleder i et av Europas større telekonserner, bare bidrar til å svekke selskapets tillit i markedet.