I fjor ble det kjent at Sjøforsvaret hadde brukt opp budsjettene og vurderte å legge hele flåten til kai. To nye minesveipere ble vurdert hugget opp for å spare penger. Og i høst kom Riksrevisjonens drepende kritikk av Forsvarets 2003-budsjett, som vår statlige revisjon nektet å godta på grunn av feil og mangler.

Riksrevisjonen pekte på at elementære kontroll— og regnskapsrutiner ikke var fulgt og at flere av forholdene var tatt opp i forbindelse med regnskapene for de foregående år. I følge Dagens Næringsliv hadde Forsvaret pr. mars i fjor pådratt seg 600 inkassosaker, 2000 inkassovarsler og mellom 7500 og 10.000 purringer i tillegg til å ha betalt fem millioner kroner i morarenter.

I sum vitner dette om en etat uten økonomisk styring. Og det er ikke hvilken som helst statlig etat. Det er et departement som forvaltet over 30 milliarder kroner i 2004. Hadde dette vært tilstanden i et privat konsern, hadde konserndirektøren og økonomidirektøren måtte finne seg noe annet å gjøre.

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold har brukt høsten til å gå bots- og bedegang til Stortinget hvor hun har forsikret de folkevalgte om at hun har kontroll og at Forsvarets økonomistyring nå var forbedret. Så sent som i forrige uke gjentok hun at Forsvaret var på budsjett for 2004. I går sprakk nyheten om at Forsvaret har overskredet 2004-budsjettet med nær en milliard kroner. Beløpets størrelse er ille nok. Verre er det at overskridelsen åpenbart kommer som lyn fra klar himmel på forsvarsministeren og forsvarssjefen.

Da har vi å gjøre med en grunnleggende systemsvikt i det som er elementære kontroll- og rapporteringsrutiner i enhver seriøs norsk bedrift.

Og ansvaret for svikten og den manglende økonomistyringen ligger hos forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Det kan vel være at hun overtok et økonomisk roteloft. Men hun har som departementets øverste leder hatt tre år på seg til å rydde opp i rotet.

Det kan vel være at et kobbel av økonomisk inkompetente ledere i Forsvaret bør skiftes ut. Men det tar seg dårlig ut at departementets leder og den parlamentarisk ansvarlige statsråd blir sittende mens hodene ruller blant hennes underordnede. Til syvende og sist plasseres ansvaret ett sted: Hos forsvarsministeren. Det bør hun finne ut selv.