Forhandlingene brøt sammen i Cancun i Mexico i fjor, men under møtet i Geneve i Sveits denne helgen ble føringene lagt for videre arbeid med WTO-avtalen.
Ikke uventet er den norske regjeringen og bøndene uenige om hvilke konsekvenser rammebetingelsene får for norsk landbruk. Mens statsråd Lars Sponheim mener rammene er til å leve med, og gjør det mulig å opprettholde norsk jordbruk, frykter Norges Bondelag nedleggelse av gårdsbruk og at tusenvis av arbeidsplasser går tapt i jordbruket og i næringsmiddelindustrien.
Rammeverket medlemslandene er blitt enige om innebærer at direktestøtten til norske bønder kuttes med 20 prosent første avtaleår. Det tilsvarer tre milliarder kroner mindre til norske bønder. Norge forplikter seg også til å kutte støtten ytterligere i årene som kommer. For norske forbrukere betyr dette at ost og kjøttprodukter blir billigere.
Når landbruksministeren irriterer seg over bondeorganisasjonenes svartmaling av situasjonen, er det fordi han mener det er avklart at overføringene til bøndene ikke går ned. Dette fordi kuttene i den direkte støtten omdefineres til miljø— og landskapsstøtte. Allerede i forbindelse med jordbruksavtalen i vår ble tre milliarder kroner flyttet over til miljøposten. Såkalt grønn støtte er blant annet forbeholdt opprettholdelse av kulturlandskap, og ikke avhengig av at bruk som mottar den driver produksjon. Dette har Sp-leder Åslaug Haga uttalt blir som å overføre penger til gartnere.
For norske forbrukere er det først og fremst kutt i tollsatsene som vil presse prisene på jordbruksvarer ned. Hvor store tollreduksjonene blir, avklares i videre forhandlinger til høsten. At det får konsekvenser for norsk landbruk når andre land får større markedsadgang, kan det ikke herske tvil om, selv om Sponheim avdramatiserer følgene. For å drive landbruk i høykostlandet Norge - med de klimaforhold vi har - er i utgangspunktet et tapsprosjekt når konkurranse i markedet er utelukkende på pris.
Mer urovekkende enn konsekvensen for norske bønder er det likevel at eksperter mener det er de landene som driver industrielt landbruk i stor skala med produksjon for verdensmarkedet som er vinnerne etter WTO-forhandlingene. Selv om de må kutte i subsidiene, er det innebygget fleksibilitet som gir anledning til å øke overføringene. Fattige land blir taperne. Norge er et av verdens rikeste land, og vi liker å fremstille oss som u-landenes støttespiller. Når vi mener at u-landene skal få utvidet adgang til å selge sine varer på det norske markedet, bør vi bidra til det, selv om det kan gå ut over våre egne næringer.