Kommentaren sto første gang på trykk 9. oktober 2010.
«Krig er bedre en sex». Med denne setningen har norske afghanistansoldater skapt en opphetet debatt her hjemme. Den har vi hatt godt av. Vi trengte å få åpnet øynene. Det ser ut som om svært få nordmenn har tatt inn over seg hva krig er. Kanskje har vi lullet oss inn i tåkepratet til myndighetene om «humanitær operasjon», og forestilt oss at våre hjemlige soldater dro på avansert bistandsarbeid eller en slags speiderleir i krevende omgivelser.
Mye prat fra militærkretser de siste årene har gått ut på nettopp å lukke øynene til sivilbefolkninger som sender sine unggutter ut i farefulle oppdrag. «Kirurgisk presisjonsbombing», kalte amerikanerne sine ødeleggelser som ledd i «frigjøringen» av Kuwait for få år siden. Militærfolk er eksperter i omskriving av grufulle realiteter. Journalisters jobb er å avkle dem. Nå har det skjedd i et hjemlig herreblad og i den danske filmen «Armadillo». Endelig. Nå kan vi ikke lenger si at vi ikke vet.
Og det vi nå har fått vite er at krig er krig og at den er grusom, brutal og ødeleggende. Vi har hørt de forferdelige historiene før, fra Vietnamkrigen, fra krigen på Balkan og fra vår tids største traume, andre verdenskrig. Vi vet hva soldater utsetter andre mennesker for, og vi vet hvilke følger det ofte får for deres egen helse. Krig er midt sagt jævlig. Og det er derfor militære og politiske myndigheter tildekker fakta med tåkeprat, slik at vi sivile skal akseptere operasjonene uten for store protester. For når den sivile motstanden blir for massiv, må kriger opphøre, som den i Vietnam.
Likevel er den hjemlige naiviteten litt overraskende. Det kan se ut som at vi har villet tro at norske soldater er laget av et annet stoff enn andre nasjoners, at de er mer edle, humanitære og speiderguttaktige. Det passer liksom ikke med vårt selvbilde å drive med den slags usiviliserte greier som krig er. For nordmenn er snille, veloppdragne og gjør bare godt både hjemme og ute. Vi er misjonærer, fredsmeglere, driver bistand og øser av det gode i våre hjerter. En og annen Moland & French og narkotikasmuglende jente rokker ikke ved hovedbildet av oss selv som edle og spesielt høyverdige.
Så kommer altså disse uttalelsene fra våre egne i Afghanistan og roter til selvbildet. Vi blir tvunget til å se oss i speilet. Og det vi ser er ikke vakkert.
En ting er krig i selvforsvar, når ens eget er truet. En helt annen ting er krig for et uvisst og uklart formål i et land vi inntil for få år siden knapt hadde hørt om og i hvert fall ikke hadde noe forhold til.
Det går til nød an å akseptere drap i forsvar av eget land, eget folk og egen familie. Da kan det til og med oppleves som en plikt. Da kan unggutters uanstendige uttalelser om krig som bedre enn sex til nød tolereres som en nødvendig herding av eget sinn for å klare å gjennomføre bestialske handlinger. Bare da kan de kanskje være verd prisen.
Denne debatten dreier seg med andre ord om når vi skal være villige til å betale den dyrebare prisen det innebærer å forlate sivilisasjonen og trø over i bestialiteten.
Forsvarsmyndighetenes forsøk på å fortelle oss at det går an å utføre krig på humanitært vis er lite troverdig. For den som blir drept, spiller retorikk ingen rolle. Og den som utfører handlingen, kan ikke ha menneskevennlige tanker i hodet med fingeren på avtrekkeren. Han må gjøre noe med psyken for å klare å trekke av.
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har forklart hvilken psykisk endringsmanøver soldater må foreta når de ikke lenger forsvarer sitt eget, men noe diffust, et mål de ikke ser tydelig for seg og som det er vanskelig å identifisere seg med.
Diesen fortalte allerede i 2008 at soldatene må gjennomgå «et kulturelt hamskifte fra det typisk militærforsvarets forankring i grunnleggende verdier til en kultur bygd på sterk profesjons— og avdelingsidentitet – det innbyrdes kameratskap og samhold som selve søylen av stridsmoral, disiplin og indre kvaliteter hviler på.»
Det som skal få norske soldater motivert til å drepe i fjerntliggende land, er altså kameratskapet og samhørighetsfølelsen blant soldatene. Og når dette skal utgjøre selve søylen i moralen, er det ikke annet å forvente enn at hevn av en død kamerat vil dukke opp som stridsmotiv, selv om det ikke er politisk korrekt. Det er heller ikke så merkelig at det utvikles en kultur for å dyrke fram dette samholdet ved hjelp av «det norskeste av alt», norrøn symbolikk.
Både forsvarsledelsen og vi må innse de psykologiske følgene det har for ungguttene å delta i en krig i Afghanistan. Og hvis vi vil at de skal være der og delta i krigen, må vi ta konsekvensen av det og la dem utvikle en nødvendig krigerkultur for å klare å begå krigshandlinger. Vi kan ikke både be dem oppføre seg som søndagsskolegutter og samtidig be dem ta liv og utsette seg selv for skrekkinngytende fare. Vi kan ikke få i pose og sekk.
Og nå som vi har sett prisen for å delta i denne «humanitære operasjonen» i Afghanistan, har vi fått en kjærkommen anledning til å stille oss spørsmålet om vi synes den er verd det. Om det rett og slett er riktig av oss å delta; sende våre gutter ut til å begå slike handlinger og til å måtte herde sitt sinn for å klare det. Er denne krigen så viktig for oss at vi synes det er riktig å forlate sivilisasjonen og ty til drapets grusomhet?
Det er krevende å svare ja på det, for svaret forplikter oss til å akseptere følgene.