Det er tid for tro på mirakler. Trauste Ap-statsråder og ledende helsepolitikere har stått fram i beste sendetid og fortalt om sine erfaringer med alternativ medisin og fjernhealing via telenettet. Finske bønnevers fra 1800-tallet stopper blødninger, og varme hender hjelper mot det meste, og medisinske forskere får høre at de er arrogante hvis de er kritiske og stiller spørsmål. Hvem kunne forutsi at vi ville få en så omfattende debatt om mirakler i 2009, og få høre om så mye mirakeltro hos politiske ledere?

Religionssosiologer har lenge fortalt oss at profetiene om religionenes død og fornuftens seier var feilaktige. 1950-tallets rasjonalister forestilte seg at naturvitenskapenes verdensbilde gradvis ville erstatte religiøse livstolkninger i den opplyste delen av verden. Fornuften ville fortrenge troen og bevisbaserte forklaringer skulle eliminere overnaturlige tolkninger. De tok feil. Linda Woodhead og Paul Heelas har gitt en god beskrivelse av utviklingen i boken «Religion in Moderen Times» som skildrer ulike former for tro og religiøsitet i England: Bildet er langt mer mangfoldig enn den gang Church of England og noen frikirker dominerte det religiøse landskapet. Men britene tror definitivt fortsatt, og mange tror nettopp på mirakler.

Snåsamannen er norsk, men fenomenet finnes i alle kulturer. I Lourdes i Frankrike besøker 5 millioner mennesker hvert år en kilde som skal ha vann med helbredende egenskaper etter at Jomfruen viste seg der i 1856. Vatikanet har godkjent 64 mirakuløse helbredelser som skal ha funnet sted i Lourdes. I Italia besøker mer enn en million hvert år San Giovanni Rotondo, der fransiskanermunken pater Pio levde fram til 1968. Vatikanet har godkjent flere mirakler med tilknytning til ham. Det finnes paralleller i Latin-Amerika, Afrika og Asia. Troen på mirakuløse helbredelser og pilegrimsferder til kilder, templer og helbredere finnes i tilknytning til alle de gamle verdensreligionene. Og hvis en slår opp på annonseplass i en avis i det ellers så verdslige Danmark, er tilbudet fra healere og alternative medisinere overveldende i 2009. Det er mye å si om dette. Jeg skal konsentrere meg om et par poeng: Det blir feil å etablere et motsetningsforhold mellom skolemedisinen på den ene siden og alternativ medisin på den andre. Skolemedisinen skal, der det er mulig, være forskningsbasert og spørre etter dokumentasjon og virkninger og bivirkninger av behandlingsmetoder. Men dagens skolemedisin er også åpen for kunnskap som ennå ikke lar seg «bevise» gjennom kontrollerte forsøk og blinde tester. Slik kunnskap brukes daglig ved våre sykehus når helsepersonell bruker sin kliniske erfaring og «gjør ting» de har erfaringer med at virker, uten at de helt vet hvorfor.

Det blir galt å fremstille skolemedisinen som bevisbasert og den alternative medisinen som erfaringsbasert. Dette skillet, som er viktig i vitenskapsteorien, går midt inne i skolemedisinen. Det har ført til debatt og motsetninger mange ganger i historien. May-Brith Ohman Nielsen har nylig beskrevet dette i sin meget spennende bok «Mennesker, makt og mikrober», der hun forteller historien om karantenehavnen på Odderøya i Kristiansand: De lokale legene skjønte ut fra erfaring at pest smittet ved kontakt, og at karantene var et effektivt middel mot spredning. Men de medisinske myndighetene i hovedstaden spurte etter bevis og nektet å godta den erfaringsbaserte kunnskapen. Etter noen år ble dette likevel «god medisin»: Mikrobenes hemmeligheter ble avslørt i laboratoriene, lenge etter at gode praktikere hadde foregrepet kunnskapen med sitt gode skjønn.

Det er med andre ord for dumt å si at enten skal vi bruke hodet, eller så skal vi bøye oss for mirakler. Det finnes mange og viktige nyanser mellom healeren som bare vet at de varme hendene hans virker, og den medisinske professoren som ikke stoler på andre metoder enn de som er prøvd ut i 20 forskjellige forsøk som er gjentatt på tre kontinenter.

Men hva med religionen? Er det ikke slik at de som har en religiøs tro per definisjon også må godta mirakler og overnaturlige helbredelser? I mange kulturer kan vi se tydelige koblinger mellom religiøs praksis og mirakeltro. Men det er likevel bare én av flere linjer i historien om religiøse menneskers omsorg for syke. La meg få avslutte med noen tanker om hvordan dette feltet ser ut innen den kristne kirke.

Kristendommens to store mysterier feires i julen og påsken: Troen på at Gud ble menneske og på Kristi oppstandelse er sentrale i de kristne kirkene. Men svært mange kristne mennesker vil si at denne form for tro på mysterier ikke åpner for en mirakeltro der naturlover og normale livsbetingelser settes til side, bare mennesker tror sterkt nok og ber inderlig nok. Mange kristne mennesker vil nok være enig i at det er mulig å tro og bruke hodet samtidig. Andre vil hevde at dette er en form for kristen rasjonalisme som er utbredt i de «gamle» kirkene, og at vi derfor trenger karismatiske bevegelser og trosmenigheter med en langt mer livlig mirakelforkynnelse.

Per M. Aadnanes behandler dette temaet i en tankevekkende artikkel i Vårt Land. Han skriver: «Vi treng ei avklåring av forholdet mellom alternative lækjekunster og tradisjonell kristelig forbønn for sjuke.»

Jeg tror han har rett. De kristne kirkene må ta opp disse temaene i sin fulle bredde. Det finnes en omfattende forskning på healing, helbredelse ved bønn og «varme hender». Forskningen har særlig funnet sted i USA. Ennå har ingen av forsøkene kunnet dokumentere klart og tydelig at det virker, utover det som lar seg forklare som en placeboeffekt. Som en kristen fortsetter jeg likevel å be. Jeg er også åpen for at det er mye jeg ikke forstår. Men jeg er samtidig dypt takknemlig for at tro og fornuft ikke er alternative størrelser, likeså lite som alternativ medisin og skolemedisin er det.