Krigen er en maktdemonstrasjon fra Israels side. Selv om Hamas også er en aggressiv part, er det ikke noen rimelig dimensjonering i krigføringen fra Israels side. Tapstallene forteller med stor tydelighet at krigsmaskinen til Israel er overlegen og at tallet på skadene og døde i Gaza er store, og langt større enn det som påføres av Hamas overfor Israel.
Hele verdenssamfunnet er opptatt av det som skjer i Midt-Østen. Det jobbes intenst både innenfor EU, i de arabiske land, i FN og på diplomatisk nivå for å få partene til å innstille kamphandlingene.
Mange har hevdet at USA har nøkkelen til en løsning på konflikten som nå raser. Det er fortsatt noen dager til USAs nye president Barak Obama blir tatt i ed. I mellomtiden vil eller bør naturligvis ikke president Bush gjøre noe.
Dersom president Obama velger å ta initiativ sammen med sin nye utenriksminister Hillary Clinton, vil han raskt fremstå som en handlekraftig president som vil høste stor internasjonal anerkjennelse. Den til tider ukritiske amerikanske støtten til Israel har på mange måter legitimert mange av de utspill og de tiltak Israel har gjort overfor sine palestinske naboer. En mer kritisk og spørrende holdning fra USA kan bidra til en endret politisk holdning.
Det skal være valg i Israel i neste måned. Det bidrar også til å holde krigsmaskinen i gang.
Når Israel og Hamas velger å ignorere vedtaket i Sikkerhetsrådet står vi overfor et problem som ikke lenger er avgrenset til hva de to partene vil og mener. I like stor grad er det et spørsmål om hvor lenge verdenssamfunnet skal akseptere to trassige og krigende parter.