Ukjent fotograf. Warszawa 1943. Lær og stål. Glam fra geværer, hunder og soldater. Det spinkle guttebarnet i den fillete vinterfrakken strekker hendene nølende over hodet. Han ser ikke på fotografen. Med ryggen vendt mot soldatens maskinpistol, stirrer han dypt ned i brosteinen og venter i hvit redsel. Den jødiske ghettoen i Warszawa utslettes i kaos og drap, frykt og fortvilelse.

Jeg slår fremdeles blikket ned i skam når Europa forteller historien om pogromene. Europa har mange bestialske historier å fortelle. Men når hun forteller om antisemittismen og utryddelsen av 6 millioner jøder i de tyske konsentrasjonsleirene, Auschwitz, Buchenwald, Sachsenhausen og Belsen, snakker hun om skyld, om min ultimate skyld. Om vår ultimate skyld. Mea Maxima Culpa.

Da Frankrikes president Nicolas Sarkozy tidlig i høst satte pennestiften hardt mot papiret og skrev ut ordren om å rydde og brenne leirene, og deportere romfolket til dit pepperen gror, lykkes han å jage flere tusen sigøynere ut av Frankrike før EU kommissær Viviane Reding fikk stoppet det hun opprørt kalte etnisk rensing. Sarkozy var rasende, men måtte bøye seg under trusselen om å måtte stå til rette for EU-domstolen. Sarkozy endret lovene, men ikke holdningene.

Det bor ca. 15 millioner romfolk i Europa. De aller fleste bor i Romania, Bulgaria, Tsjekkia og Slovakia. Og de fleste lever i skrot, skur og skrammel. Jaget og forfulgt i generasjoner. Diskriminert. Likvidert. Det fortelles at i konsentrasjonsleirene lekte og moret nazistene seg med sigøynerne, eller bastardene som de kalte dem, før de ble summarisk henrettet. De er tyvaktige, upålitelige og løgnaktige. De lar seg utnytte av, og samarbeider med organiserte kriminelle. De er mindreverdige. Analfabeter. Untermensch!

Fordommene og forakten ligger som tykk tåke rundt romfolket. Da to druknede italienske sigøynere ble trukket opp av vannet og inn på den yrende og folkerike badestranden, lå likene i solsteiken på stranden i mange timer før noen gadd bry seg med å varsle, mens barna lekte i nærheten og foreldrene skrittet over likene. Det er som kjent svært sjenerende å bade når det ligger lik i vannet og flyter.

Italienske myndigheter har også bestemt seg. Romfolket skal bort. I utkanten av Roma, Milano, Napoli og Venezia er romfolket stuet sammen i containere og blikkskur. Gettoene flyter over av uverdighet, filler og støv. I stedet for å utvise hver enkelt rom fra italiensk jord, slik Sarkozy gjorde, velger borgermesteren i Roma, Gianni Alemanno, en annen strategi. Han tramper containerskrotet til jorden og pisser på det. River bølgeblikkskurene i fillebiter og kaster restene til hundene. Og når romfolket ikke lenger har en ghetto og gjemme seg i, må de rømme og finne nye skjulesteder. Helst i andre land, tenker borgermestrene i Roma og Milano. Slik omgår Berlusconi EU-domstolen. Det oppholder seg i dag 150 000 romfolk i Italia. 75 000 har italiensk statsborgerskap.

Romfolket tilhører Europa. De er europeere. De har vært her, med sitt språk og kultur, i århundrer. De er ikke mer eksotiske og fremmede enn det vi gjør dem til. At et liv i ghettoen, i usselhet, flukt og fordømmelse skaper desperasjon og kriminalitet er ikke noe nytt. Kriminalitet skapes og er bestemt av sosiale forhold. Det er rasistene som mener at den kleber ved enkelte folkegrupper. Det er vi som har fordømt, forfulgt og forrådt dem. Og følgelig er det vi som er ansvarlig for at denne europeiske minoriteten på 15 millioner mennesker får sin rettmessige plass og blir integrert i det europeiske fellesskapet.

Derfor knyttes det store forventninger til EU-toppmøtet i desember. EUs kommissær for justis og menneskerettigheter, Viviane Reding forbereder en større sak om romspørsmålet. Hun har vist en offensiv holdning og har varslet en langt mer forpliktende politikk for integrering og samarbeid mellom landene i EU om romspørsmålet. Det er ventet at en langt større andel av de regionale EU— midlene vil bli øremerket integrering av rombefolkningen. Og at nyorienteringen vil innvarsle en reflektert og langsiktig strategi for fattigdomsbekjempelse og integrering av minoriteter i Europa.

Nøyaktig slik de i Europa devaluerte valutaen på 60 og 70-tallet, har de enkelte medlemslandene i en årrekke, skjøvet og dyttet romfolket og problemene over til nabolandet. Heldigvis står EU institusjonene frem og vil forvalte sivilisasjon og humanitet. Men EU- kommisjonen og EU- kommissæren er ikke sterkere enn det enkelte medlemsland gjør dem til. EU-krybben er som kjent nesten tom. Og de biter hverandre. I kampen om midler til å bekjempe ungdomsarbeidsløsheten i Spania, Frankrike og Italia, vil den usle sigøynerjenta med plastruset tape.