Det er med både undring og forbauselse jeg registrerer at vår lokale HV-distriktssjef, Oberstløytnant Borgersen lanserer de endelige løsninger på hvordan store, uønskede hendelser som skogbrann bør håndteres. Jeg skal ikke frata Borgersen hans rett til å hevde egne meninger, ei heller rapportere egne meninger til sine sjefer. Men når de offentlige uttalelser blir så upresise, må det kommenteres.
Spørsmålet om statens helikopterstøtte til det kommunale brannvesen i skogbrannslukking er helt sikkert et av de spørsmål det regjeringsnedsatte utvalget ledet av fylkesmann Johnsen vil mene noe om. Jeg vil ikke gå nærmere inn på dette, bortsett fra å fastslå at uansett omfanget av helikopterstøtte vil en velorganisert bakkeinnsats alltid være den viktigste forutsetning for en vellykket håndtering av en skogbrann.
Og det er her Heimevernet kan få en rolle. Det er den lokale brannsjef som er ansvarlig leder for den samlede ledelsen, uansett størrelse og varighet på brannen. Det er han eller henne som vurderer og ber om forsterkninger, både fra lokale og nasjonale ressurser. Nabobrannvesen, Sivilforsvaret, skogbrannreserve, skogeiere, frivillige organisasjoner, HV og statens skogbrannhelikopter er eksempler på slik støtte.
Når Borgersen henviser til at det var kaos og forvirrende oppslag i media, skyldes det nettopp at Borgersen bidro til å skape det. Hvis alle de støttende ressurser skal kjøre sine egne sololøp i media under en slik hendelse, er det ikke rart inntrykket blir kaotisk. At Borgersen, som en erfaren offiser med bred kompetanse innenfor et organisert ledelsesapparat, ikke forstår eller velger å forholde seg til dette, er svært uheldig. Med 25 års erfaring fra Forsvaret, som vernepliktig major ogtidligere områdesjef og avsnittssjef i HV, vet jeg at Forsvaret legger stor vekt påledelses/kommando-systemer og lojalitet mot avgjørelsene i disse, for at en aksjon skal bli vellykket.
Å sitte etterpåklok og hevde at «slik burde det vært gjort» er uten troverdighet. Borgersen gjør et stort poeng av at han var i området og ledet sine styrker, hvorfor bidro han ikke da med sin åpenbare spisskompetanse inn i den samlede ledelsen når brannen raste? Hvorfor ble budskapet prioritert formidlet til media fremfor til brannsjefen?
Borgersen gjør et poeng av at han selv måtte tilby sine tjenester, og at de ikke ble tilkalt. Sett fra sidelinjen er det nærliggende å spørre; hva ønsker HV å bli brukt til? Ingenting gleder meg mer enn at HV kan bidra med personell og materiell i sivil krisehåndtering, men det er ikke mange dager siden generalinspektøren for HV sto fram på tv og var bekymret for budsjettene som ikke ga dem mulighet til tilstrekkelig anti-terrortrening, og var redd for at HV «skulle bli en speiderbevegelse». Har Forsvaret (HV) så mye økonomiske midler at de kan prioritere sivil akutt beredskap, bør kanskje disse midlene overføres fra Forsvaret til de etatene som har et lovfestet ansvar (politi, brannvesen, helsevesen, sivilforsvar, frivillige organisasjoner) men som dessverre har svært små ressurser.
Som brannsjef er jeg ved de ekstraordinære, uønskede hendelser helt avhengig av bistand fra samarbeidspartnere. Et nært samarbeid, felles øvelser og felles forståelse for hvordan vi skal samhandle er avgjørende for at dette skal lykkes. Vi er på ingen måte feilfrie i vårt arbeid, og heldigvis er det langt mellom de tyngste og katastrofale hendelser. Men vi jobber stadig for å forbedre vår kompetanse, både lokalt, regionalt og nasjonalt.
Borgersens forslag om at Fylkesmannen skal ta en operativ «kommando» over alle styrker i en innsats, er forhåpentligvis mer ett uttrykk for manglende forståelse og uheldig ordvalg enn et reelt forslag. Jeg synes Borgersen burde se på de viktigste aktørene i Froland og ta lærdom: Innsatspersonellet,
brannkonstabelen som ledet den taktiske slukkingen, mannskap fra Sivilforsvaret og HV bisto på den måten brannkonstabelen ønsket. De gjorde en fantastisk jobb gjennom å samarbeide og spille hverandre gode.
Sivilforsvaret er, og har vært en «speiderbevegelse» som alltid er beredt til å bistå, og gjør det på en utmerket måte. Hvis HV også får anledning til å bistå er det en viktig ressurs, men da må de på samme måte som Sivilforsvaret akseptere at de støtter brannsjefen og bidrar til en samordnet aksjon.
Mitt inntrykk av Borgersens opptreden viser at han rir to hester i denne saken. Det skinner tydelig igjennom at hovedmotivet til sjefen for HV – 07 var å fremstå som om at hans nærhet var og vil være avgjørende for at slike aksjoner skal bli vellykket. Dette for å ha gode argumenter for å hindre nedleggelse/ flytting av egen stab til Rogaland slik Stortinget har vedtatt.
Disse egeninteressene/blanding av kortene, gjenspeilte seg tydelig tidlig i aksjonen ved aktiv bruk av media. Dette var dessverre til stor skade for de motiverte mannskapene som var utkalt til aksjonen i Froland. At Borgersen gjør et poeng av at han som sjef må ha nærhet til aksjonen og hans påstand om at dersom sjefen sitter i Rogaland ville utfallet blitt enda mer dramatisk, faller på sin egen urimelighet. Det er jo tross alt brannsjefen som er øverste myndighet i alle slike tilfeller.
For å konkludere viste brannen i Froland at samvirke på skadested er av avgjørende betydning. Dersom ledelse av slike store hendelser skal lykkes i fremtiden er det helt nødvendig at alle parter innordner seg i henhold til gjeldende lover og bestemmelser. Alle i lederapparatet må bidra med sine kunnskaper og erfaringer, men det må aldri være tvil om at det er brannsjefen som leder og fører den operative «kommando», fram til annet blir bestemt.
Til slutt håper jeg at departementet, direktoratet, Johnsen-utvalget og offentlige myndigheter legger større vekt på rapporter/uttalelser fra fagfolk innen brannbekjemelse, enn militære ledere med skjulte agendaer.