Helseminister Bjarne Håkon Hanssen har lagt deler av landets helsearbeid inn til behandling. Nå er det viktig at det ikke bare blir førstehjelp. Den samhandlingsreformen som skal presenteres før påske, må gi signaler om mer enn «plaster på såret».

Sykehusreformen av 2001 med opprettelse av helseregionen har bedret på noe, men dessverre ikke svart helt til forventningene. Spesielt mangler det mye på helhet, samhandling og likeverd i vurderingen av nivåene i helsetjenestetilbudet. Lokalhelsetjenesten er blitt stemoderlig behandlet i forhold til sykehusene, som har doblet sine budsjetter på 7 år. Nå er det på tide at en igjen ser på helheten i pasientløpet. Vi trenger en «sømløs» helsetjeneste.

Men førstehjelp duger en tid, og samhandlingsreformen må i det minste bli de første skrittene på veien mot endringer som sikrer oss en helsetjeneste der pasientene står i fokus hele veien. Pasienten skal ikke være en kasteball mellom ulike enheter i Helse-Norge.

En god førstehjelp må innebære betydelig mer midler til kommunene for å styrke denne helsetjenesten. I dag er vi ikke rustet for å ta imot de pasientene som sykehusene definerer som utskrivningsklare. Det er et stort gap mellom sykehusenes forventninger til kommunehelsetjenesten og det vi er i stand til å levere.

Konsekvensene er:

Betydelig økte utgifter lokalt i et tappert forsøk på å ivareta det økte tjenestebehovet.

Dårlig omdømme fordi vi ikke makter å levere et tilbud som dekker behovene til utskrevne pasienter.

Slitne helsearbeidere som stadig opplever at de ikke strekker til eller har mulighet til å levere i forhold til forventningene.

Rask gjeninnleggelse av pasienter som ikke kan få dekket tjenestebehovet lokalt, med den påkjenning det er for pasientene, pårørende, sykehuset og lokalhelsetjenesten.

Fruktene av en slik helsetjeneste blir gjerne dårlig pasientbehandling, svingdørspasienter, utslitt helsepersonell og frustrerte pårørende. Ingen er tjent med en helsetjeneste som skaper så mange tapere. Vi trenger en betydelig styrking av helsetjenesten i kommunene både mht. økonomi og kompetanse.

Den innsatsstyrte finansieringen (ISF) var ment som et system for tildeling av midler, men er dessverre ofte blitt brukt som et økonomisk prioriteringsverktøy. Også dette redskapet trenger en justering for å fungere slik det var tenkt. Nedleggelsen av rehabiliteringstjenesten ved Mandal sykehus i 2008 var i stor grad styrt av et skjevt forhold mellom basistilskudd og ISF. Med sterkere fokus på pasientene og mindre på økonomi, hadde vi fortsatt hatt dette tilbudet i Mandal. Et større basistilskudd og tilsvarende redusert ISF er et viktig bidrag i riktig retning.

Når samhandlingsreformen omsider er på trappene, må de ansvarlige også la dyrekjøpte erfaringer få konsekvenser for organiseringen av hele Helse-Norge.

Det aller meste av helsetjenestene gis lokalt, og en betydelig styrking av kommunehelsetjenesten vil bety bedre behandlingstilbud og større kapasitet lokalt. Midlene vil bli brukt så nær brukerne som mulig, og spesialisthelsetjenesten kan konsentrere seg om de oppgavene de er etablert for å ta seg av. Men det krever også en god samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunens helsetjeneste, slik at vi kan være trygge på at spesialistene står klar når kommunehelsetjenesten ikke strekker til.

En bør også vurdere å la kommunene få bestilleransvaret for helsetjenestene. Da må en stor del av midlene til sykehusene kanaliseres via kommunene, og dermed får vi lokalt en mye bedre oversikt over og et helhetlig ansvar for tjenestetilbudet til våre innbyggere. Om de minste kommunene vil ha kompetanse til å gjennomføre dette er kanskje tvilsomt, men en slik utvikling kan utmerket godt kombineres med og gjennomføre en etterlengtet kommunereform (sammenslåing av kommuner).

Også en betydelig økning av antall eldre fram mot 2025 understreker behovet for desentralisering. Vi må styrke helsetjenestetilbudet til denne gruppen, og sørge for at så mye som mulig av dette kan ivaretas lokalt. Allerede nå er det svært krevende å gi det tilbudet som forventes, og forventningene blir neppe lavere med nye generasjoner eldre. Mandal kommune vil slite betydelig dersom det ikke skjer endringer mht. finansiering av disse tjenestetilbudene.

Et samlet Helse-Norge sliter med å gi kronikere, personer med rusproblemer og innbyggere med behov for psykiatrisk behandling en verdig og god behandling. Disse må prioriteres nå, og for de fleste av disse vil lokale helsetilbud være å foretrekke. Det er et tankekors at psykiatrien, på tross av egen handlingsplan, sakker akterut i forhold til utviklingen i den somatiske helsetjenesten.

Sammen med behovet for en sterk desentralisering av helsetjenesten, vil en sentralisering av det øvrige ansvaret bidra til klargjøring av ansvar og oppgaver. Ved en nedleggelse av helseregionene vil ett ledd blir borte, mindre vil bli brukt på et dyrt administrativt mellomledd og forholdene ligger vel til rette for bedre kommunikasjonen mellom de bevilgende myndigheter og de som leverer helsetjenestetilbudene (sykehusene og kommunehelsetjenesten).

En slik utvikling vil styrke helsetjenestetilbudene i Mandal. Det vil gi brukerne nærhet til tjenestene, større trygghet og kanskje kan vi også gjeninnføre et flott rehabiliteringstilbud ved Mandal sykehus? I alle fall vil en offensiv satsing på den kommunale helsetjenesten bidra sterkt til utviklingen av et omfattende helsefaglig miljø i Mandal og Lindesnesregionen. Det trenger vi til beste for pasienter, pårørende og fagmiljø.