Endelig skal jeg få sove ut, tenker, jeg og gjesper tilfreds mens jeg smyger en pysjkledd kropp inn under dyna. Så deilig å legge seg tidlig. Våkne frisk og opplagt. Ta seg skikkelig inn etter netter med syke unger og lite søvn. <br /><br />Jeg merker Jon Blund komme smygende umiddelbart, og tenker tilfreds at det var vel verdt å ofre Frustrerte Fruer til fordel for en lang og god natt. Men. Så var det visst ikke Jon likevel, men poden på tre år. Han må tisse. Opp av senga igjen og inn på badet. Jeg støtter meg til stellebordet og kveler et gjesp mens han tilsynelatende i søvne gjør sitt ærend for deretter å sette kursen mot MIN seng! Jeg avskjærer ham rett før målet. Ikke i kveld, min venn. For i natt skal mor ha kvalitetssøvn og ingen romsterende små i senga.<br /><br />Etter en intens diskusjon der jeg skiftevis truer og lokker, og i annenhver setning sier "hysj, vi må ikke vekke babyen" lykkes jeg i å overbevise min lille nattevandrer om at han har den aller beste senga i hele huset, og at det derfor er best å sove nettopp der. Tilfreds med egen innsats vakler jeg tilbake til soverommet, klar for drømmeland nok en gang. Klokka har blitt 23. 30 og jeg føler fremdeles jeg legger meg innenfor kategorien tidlig. Men nei: "DU må jo sove her hos MEG, mamma, siden senga er så god? Det er nattevandreren i på tre som står i døra nok en gang. Jeg dropper en ny diskusjon, later som om jeg synes det er en glimrende ide og blir med inn på barnerommet igjen. Satser på at han sovner kjapt, sånn at jeg kan gå tilbake igjen. Men neida.<br /><br />Oppstemt av å ha vunnet frem med argumentet sitt, begynner han på en lang utgreining om hvor Kaptein Sabeltann sover. Seansen ender med at han får meg til å hente den ene sabeltanneffekten etter den andre, før han med sjørøverhatten på hodet og sverdet i handa omsider sovner. Klokka har passert midnatt for lenge siden.<br /><br />Heldigvis er Jon B kjapt på plass også denne ganga. Akkurat idet han tar meg med, lyde r et kny borte fra sprinkelsenga. Jeg drar dyna over hodet og satser på at det går over. Selvsagt gjør det ikke det. Her er det ei som vil ha pupp. NÅ! På lyden å dømme er det snakk om sekunder før den store sirenen settes på. Den som vekker hele huset. Jeg skynder meg bort og tar henne opp. Strever med å holde søvnen unna til hun har gjort seg ferdig i matfatet. Sånn. Opp i barnesenga, på med dyna, inn med sutten og så er det endelig min tur. Men. Nå er det jeg som må tisse. Inn på badet og tilbake i senga. Og så skjer det fatale: jeg kaster et blikk på klokka. Den lyser 02 med røde tall. Å nei. Da ble det jo ikke tidlig kveld likevel. Stressnivået er stigende. Nå må jeg skynde meg å sovne. Så begynner kverna å gå.<br /><h4>Det er jo nok å tenke på når man ligger sånn i mørket. Klokka er 03.</h4><br /> Er det mon tro skadelig for de små å bytte barnehage? Og burde jeg egentlig vente litt lenger med å begynne å jobbe. De er jo bare små en gang, småbarnstiden får man aldri igjen, og alt det der. Før man vet ordet av det har de blitt 17 år og vil back-packe i Midt-Østen. Lurer forresten på om jeg husket å ta opp brød fra fryseren. Ellers får jo ungene ikke nistepakke. De burde ikke spise så mye sukker. <br />Plutselig virker det helt utenkelig å sovne. Det er jo så utrolig mange bekymringer, små som store, alle dukker opp der jeg ligger og venter på søvnen. <br /> <h4>Klokkeradioen lyser 04.</h4><br />Jeg teller sauer til jeg blir lei, men sovner ikke. Forsøker å finne noe kjedelig å tenke på. Å fylle bensin, pusse tenner, brette tøy, pante flasker og rydde ut av oppvaskmaskinen. Jon Blund uteblir. Det gjør ikke tre-åringen. Han er i døra igjen.<br /> Jeg vil stå opp nå, mamma. Er det lørdag? Kan vi ha godteri? Nei, det tirsdag og det er midt på natta. Kom heller oppi senga mi du. Der gråter den minste igjen, gitt. Oppi senga, frem med puppen og så får hun plass i senga på den andre siden. Og så ligger jeg der, da. I sprekken mellom to madrasser med en unge på hver side, og far helt på kanten. Klokka har blitt seks. Nå sover de to små som stener. <br />Tre-åringen snur seg i søvne og legger en liten varm hånd oppå min. Babyen kommer med et lite sukk og smiler i søvne, før hun sover videre. Jeg tenker på hvor fantastisk blid hun bestandig er når hun våkner, og kjenner en liten klump i halsen. Det er nesten så jeg begynner å glede meg til de våkner igjen. Livet som småbarnsmor er egentlig ganske fint, erkjenner jeg. Men det er siste gang jeg ofrer Frustrerte fruer for å gå tidlig til sengs. <br />