Verdens mennesker er varierte. De kommer i alle slags former og utseender, med alle slags meninger og oppfatninger. Mens noen velger å følge den store, massive strømmen som inkluderer regler om hvordan man skal kle seg, se ut og hvordan man skal oppføre seg, er det andre som kjemper imot den.

Jeg har alltid ansett meg selv som en litt annerledes person. Jeg hører på alternativ musikk, jeg liker å spille League of Legends (til tross for at jeg er jente), jeg har sluttet å spise kjøtt, jeg vil ikke gifte meg eller få barn og jeg har kanskje litt for mye selvironi. Bare det at jeg skriver dette får meg til å føle meg annerledes. Jeg liker denne følelsen og jeg prøver alltid å ta alternative veier. Jeg drømmer om å være unik, eller i hvert fall bare om følelsen av å være det.Problemet er dessverre at den følelsen virker helt fjern. Uansett hva jeg føler, tenker, drømmer eller gjør, vet jeg at noen andre har gjort det samme. Jeg forsvinner i mengden og jeg er ikke en gang en liten brikke i det store verdens-puslespillet.

Musikk er en av mine store lidenskaper og jeg har lenge prøvd å finne på noe originalt som vil revolusjonere dagens musikk. Men er det i hele tatt mulig å finne på noe helt originalt? Den musikken som blir produsert i dag er som regel bare et nytt produkt av noe man har hørt før. Bare det siste året har sanger om twerking, alkohol og kjærlighet nærmest overtatt radioen — som regel med en melodi man føler man har hørt før.

De fleste gode musikere henter inspirasjon fra forskjellige artister de liker og setter det sammen til sitt eget. Selv om en god miks av vidt forskjellige sjangere kan høres originalt ut, inneholder det allikevel elementer fra allerede-eksisterende musikk.

Av og til kan jeg føle meg unik som hører på en bestemt sang, fordi ingen jeg kjenner har hørt om den. Dette gjør meg kanskje annerledes, men det fjerner aldeles ikke det faktum at 10.000 andre har lastet ned den samme sangen bare på Spotify.

Jeg kan gå i en klesbutikk og velge ut et helt vilt klesplagg. Jeg kan kle meg i mørke, gotiske toner eller sprakende farger. Jeg kan kombinere begge deler.

Noen ganger kan jeg ty til motemagasiner eller populære Instagram-brukere for inspirasjon. Jeg kan gå gjennom byen og hente inspirasjon fra folk der. Jeg kan la folk som fascinerer meg inspirere stilen min.

Men gjør ikke også dette meg til en kopi?

Sent i fjor bestemte jeg meg for å dra på utveksling. Jeg hadde først land som USA og Australia i tankene, men til slutt landet jeg på Argentina. En av de største grunnene til dette var at jeg ønsket å ta et litt annerledes valg. Jeg tenkte også at dette ville få meg til å føle meg litt original. Når jeg etter hvert har lest litt videre har jeg funnet ut at hele 20 elever dro fra Norge til Argentina, bare med mitt utvekslingsselskap, i 2014. Er egentlig valget mitt om å dra til Argentina så veldig originalt?

Er jeg den første som i det hele tatt tenker på og ta en litt risikabel utdanning?

I mange år har jeg tenkt på å velge en risikabel utdanning, som for eksempel skuespiller. Å leve et liv på kanten, uten forsikring om lønn i neste måned. Dette er en annerledes måte å tenke på i forhold til vennene jeg omgås med, for sikkerhet og trygghet er essensielt for mange. Jeg føler meg egentlig ganske tøff som tenker på denne måten - at det skiller meg litt ut. Men er jeg nå den første som har tenkt på en skuespillerutdanning? Og er jeg den første som i det hele tatt tenker på og ta en litt risikabel utdanning?

Jeg er vel det man i dag kaller en hipster. Men hipstere er ikke lengre en «annerledes-bølge».

Natalie.jpg Foto: Privat

Det finnes etterhvert nesten flere hipstere enn «mainstream-folk». Hipsterne oppfører seg som regel som alle andre hipstere; går på kafé, leser ei bok, tar bilde av maten sin og poster det på Instagram, bruker vintageklær— og sykler og tar seg gjerne en tur innom byens nyeste kunstutstilling. Å være hipster vil ikke si å faktisk gå imot strømmen, men å følge den ubevisst. En hipster lever i en god tro om at den skiller seg ut, når den egentlig bare følger en ny bølge.

Det virker egentlig helt umulig og i det hele tatt skille seg ut. Kanskje jeg rett og slett må ta et skikkelig tiltak og bestemme meg for å utrette noe stort her i verden. Finne opp en kur mot kreft eller en oppfinnelse som får olja under jorda til å vare for alltid. Men hvordan skal lille meg uten store kunnskaper om verken kjemi eller geologi klare noe slikt? Og skal det virkelig så mye til for å gi meg følelsen av originalitet?

«Man skal være seg selv», er det mange som sier. Men hva er egentlig «å være seg selv»?

Du formes av verden rundt deg, helt fra den dagen du blir født. Å være seg selv er å være den personen omgivelsene dine har formet deg til å bli.

Det virker egentlig helt umulig og i det hele tatt skille seg ut

Jeg er kanskje idiotisk som irriterer meg over at man ikke kan være 100 prosent original. Mange føler seg jo unike bare ved å leve sitt eget liv. Det er også en stor andel som rett og slett ønsker å leve et såkalt «A4-liv» og som synes det er betryggende og ikke skille seg ut. Kanskje det er det faktum at jeg er en ungdom som begynner å oppdage verden. Eller kanskje jeg bare er for kravstor?

Det er frustrerende å ha et virvar av forvirrede, oppgitte og oppriktig skremmende tanker i hodet. Det er også kjipt å ha et så stort behov om å være unik. Dessverre gjør heller ikke disse tankene meg unik, for det er så ekstremt mange andre med samme tankene.

Å føle seg fanget blir sett på som en av de verste følelsene som eksisterer. Enten det er i et fengsel, i et ekteskap eller i en midtlivskrise. Fangenskap er nettopp det jeg føler. Jeg er fanget i en verden uten muligheten til å være original. Jeg er fanget med meg selv, og jeg er søren meg ikke unik.

Jeg er ikke original i dag og muligheten for å bli det i fremtiden er sannelig minimal. Vi blir flere og flere i verden hele tiden og man blir en mindre andel av befolkningen for hver dag.

Jeg skriver dette i et håp om å vekke andres tanker. Men mest av alt er det et slags rop om hjelp.

Er det virkelig sånn, at det i dag er umulig å være original? For det føles i hvert fall sånn.