Med fare for å provosere brorparten av avisens lesere vil jeg banne i asylkirken. Ut fra alle de rettssikkerhetsgarantier vi bekjenner oss til er lik behandling av like tilfeller — likebehandlingsprinsippet - en hjørnestein i vår rettsstat. Og når det gjelder asylinstituttet er dette prinsippet helt grunnleggende om vi skal opprettholde vår troverdighet som rettsstat.
Underlegges grundig behandling
Ifølge FNs flyktningekonvensjoner en politisk flyktning en person som har forlatt sitt hjemland i begrunnet frykt for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk mening. Og i Norge underlegges asylsøknadene en grundig behandling, først i utlendingsdirektoratet (UDI) med utlendingsnemda (UNE) som ankeinstans. Og i tillegg har asylsøkere som får avslag i UNE anledning til å prøve saken for domstolen, på statens bekostning. I 2013 endte det i 237 rettssaker.
Asylinstituttet er bygget opp for å hjelpe folk som er forfulgt. Men de store diskusjoner i Norge i dag handler om grupper som ikke er forfulgt, men hvor man ønsker å gi opphold på humanitært grunnlag. Det utvanner selvsagt asylinstituttet fordi man beveger seg inn i en individuell fattigdomshjelp, og det er heller ikke noe målrettet bistand.
Lovlig fattede vedtak
Asylinstitutteter med andre ord avhengig av at asylsøkere forholder seg til lovlig fattede vedtak i vår rettsstat. Og det er dette prinsippet som daglig blir utfordret ved at asylsøkere med endelig avslag nekter å forlate landet frivillig. Grunnen til at familier er blitt lengeværende er ikke nødvendigvis sen saksbehandling i byråkratiet, men at de ikke forholder seg til lovlig fattede vedtak i utlendingsforvaltningen. I sær dem som er tidens tema: Familier med mindreårige barn. Med det resultat at de lovlydige som forlater landet frivillig med sine mindreårige har blitt straffet, mens lovbryterne, som trenerer utreisen, blir belønnet med oppholdstillatelse om de er standhaftige nok og kan skyve redningsbøyen mindreårige barn foran seg. Det er betegnende at det kun er tilknytningen til Norge som måles, ikke returforutsetningene i hjemlandet.
En mer liberal asylpolitikk
Og nå har regjeringen, under sterkt press fra mini-partiene Venstre og KrF, lagt seg på en linje hvor familier med mindreårige barn, som har fått avslag på asyl i Norge, skal få amnesti dersom de har oppholdt seg i landet i mer enn fire år. Det tredje asylamnestiet på få år. Det signalet dette sender ut til omverdenen er at ønsker du deg som barnefamilie, eller vordende barnefamilie, et nytt liv i verdens rikeste land, søker du asyl i Norge og biter deg fast til du har oppnådd asylamnesti etter fire års opphold. Og ingen skal fortelle meg at vi i fremtiden opplever at alle asylsøkere uten lovlig opphold er uttransportert etter fire år.
Bryter med rettsstatens likebehandlingsprinsipp
Med denne praksisen bryter Norge med rettsstatens grunnleggende likebehandlingsprinsipp. For de barnefamiliene som har vært lovlydige og rettet seg etter utlendingsnemdas vedtak og forlatt landet frivillig, er blitt forskjellsbehandlet i forhold til lovbryterne som har trosset avslaget om opphold. Ikke begriper jeg at våre lovgivere kan forsvare en slik forskjellsbehandling. Vi lever i en rettsstat hvor ethvert amnesti av denne type vil være en krenkelse av rettighetene til dem som er blitt utvist. Og særlig graverende er det i forhold til rettsstatens prinsipper når man finner det nødvendig å gjenta amnestiene med få års mellomrom.
Dette er de rettslige sider ved Norges vinglende håndtering av asylsøkere. Noe annet er de sosiale og familiære sider ved asylsøkernes situasjon. Her står KrF og Venstre på barrikadene for å la hensynet til mindreårige barn trumfe de fleste andre hensyn og kriterier i asyllovgivningen.
Men hva er forskjellen på en asylsøkerfamilies kort— eller langvarige opphold i Norge og den naturlige migrasjon vi i dag opplever over landegrenser og mellom kontinenter? Barn i alle sosiale lag og i alle samfunn er prisgitt sine foreldres flyttevaner og jobbpreferanser. Ikke minst i avisen Fædrelandsvennens nedslagsfelt burde dette være kjent som en naturlig del av landsdelens sosiologi. Under min oppvekst på Sørlandet hadde jeg flere venner som hadde trådt sine barnesko både under Afrika, Asia og Amerikas himmel. Uten at det hadde gitt dem noe sosialt handicap, snarere tvert i mot.
Tilknytningen til Norge
Og det er verd å merke seg at det i begrunnelsen for hensynet til mindreårige barn ikke refereres til forholdene i foreldrenes hjemland, men til barnets tilknytning til Norge. Tja, hva sier så sørlendingen som vokste opp i Brooklyn og senere slo seg ned på Lista, til det? Eller misjonærbarna som vokste opp i Kina ? Eller Norad-familier med barn i Afrika? Var det et overgrep som barn å måtte vokse opp i en annen kultur enn den norske man senere flyttet til?
Jeg bare spør, for asylopposisjonen i Stortinget tar for gitt at å trå sine barnesko i en annen kultur enn den man senere må vokse opp i, nærmest er et overgrep som lovgivningen skal beskytte deg mot. Det er jo litt kulturelt arrogant automatisk å legge til grunn at et barn har best av å vokse opp i Norge og å underslå betydningen av kultur, identitet og familienettverk i det land familien kommer fra. Eller for å si det med andre ord: Det er ikke nødvendigvis et brudd på menneskerettighetene å bli henvist til å vokse opp i et annet land enn Norge. Syv milliarder mennesker gjør det. Mange er faktisk lykkelige også i land med langt dårligere økonomiske og materielle vilkår enn Norge.
Vil ha Shaimaa tilbake innen få uker
Får ikke komme tilbake etter tre år i Norge