De fleste av oss trodde at kjørereglene for hvordan de hemmelige tjenestene skulle håndteres var etablert en gang for alle etter at Stortingets kontrollorgan for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) ble opprettet som svar på Lund-kommisjonens arbeid. Men den gang ei. De siste ukene har bølgene gått høye. Et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet mener at utvalgets innsyn må begrenses av hensynet til samarbeidende tjenester i andre land samt av hensynet til kildevern, hva nå det måtte bety.Flertallet mener videre at forsvarsministeren og forsvarssjefen skal forhåndssile informasjonen til EOS-utvalget. Og, interessant nok, i dette får flertallet støtte av sittende og tidligere forsvarsministere uten hensyn til partitilhørighet. Dag Jostein Fjærvoll (KrF) og Eldbjørg Løwer (V) er enige med sin forgjenger Jørgen Kosmo (Ap) og stortingsflertallet, selv om KrF, Venstre, Senterpartiet og SV mener at EOS-utvalget skal ha full innsynsrett.Dermed er dette noe mer enn den klassiske striden om innsynet i de hemmelige tjenestene, selv om den begynte i det hjørnet. Dette er nå også en kompetansestrid mellom storting og regjering. For å ta det første aspektet: Det synes opplagt at hele poenget med den parlamentariske kontrollen forsvinner dersom flertallets syn skulle vinne fram. Da er vi nettopp igjen i den ulykkelige situasjon som Lund-kommisjonens arbeid illustrerte konsekvensene av, der den utøvende makt, enten den sitter i Forsvarsdepartementet, Forsvarets overkommando eller Pentagon, bestemmer over sitt eget kontrollgrunnlag. I så måte følger de tre flertallspartiene sine historiske instinkter. Det er selvfølgelig skuffende, om enn ikke overraskende.Bestrebelsene på å bli kvitt Stein Ørnhøi som medlem av utvalget og den behendige argumentasjonen om hensynet til samarbeidende makter, viser hvor lite varig inntrykk Lund-kommisjonens avsløringer har gjort i en del miljøer. Det er i seg selv skremmende.Like interessant er det likevel at saken nå er blitt en testsak på hvor langt Stortingets kompetanseområde strekker seg. Parlamentarismens slagord om «all makt i denne sak» må, om det skal ha noen betydning, nettopp gjelde for alle store og prinsipielle forhold. Da er det lett å se at mindretallet ikke bare har sine forsvarspolitiske argumenter i orden, men også står for en parlamentarisk praksis som følger av det vi kan kalle den norske styringsmodellen.Det ser nå ut til at forhandlinger mellom flertallet og mindretallet kan resultere i en form for enighet om dette ømtålige spørsmålet. En slik enighet må etter vårt syn tuftes på Stortingets overordnede stilling. Det må også være et tankekors at vi blant flertallet finner politikere som bedriver stortingsregjereri i smått, men som har det svakest utviklede parlamentariske instinkt i stort.