Douze points for friheten

Eurovision Song Contest 2012 i Baku er ikke De olympiske leker 1936 i Berlin, så langt er stormannsgalskapen tross alt ikke kommet. Men noen av de samme mekanismene gjør seg gjeldende. Alle visste at Hitler ville bruke lekene som en demonstrasjon av nazismens fysiske, industrielle og organisatoriske overlegenhet. Alle vet Alijev vil bruke sin uke i rampelyset til å presentere familiedynastiet Aserbajdsjan som et Sveits ved Det kaspiske hav.

Norsk presse sender ingen Nordahl Grieg til Baku. Vi kan altså ikke vente dikt som "Sprinterne" ("Niggeren Owens sprinter, germanerne stuper sprengt..") fra våre utsendte. Men de gjør sitt beste for å etterkomme oppfordringen fra deres egen fagforening, Norsk Journalistlag, som sammen med norsk PEN og Den norske Helsingforskomité har bedt dem rapportere hvordan det egentlig står til bak Krystallpalassets blinkende fasade.

Så vidt jeg kan se, har vi en lojal presse i Norge. VG og Dagbladet har blandet politikk og paljetter på forbilledlig vis. Dagbladets kommentator Anders Grønneberg klarte til og med å minne om den politiske propagandaeffekten av showet samtidig som han gjorde seg lystig over at grekerne stiller med en sang som heter "Aphrodisiac", de som ikke engang klarer å få økonomien opp å stå.

NRK, som jo er en slags medskyldig, veksler friksjonsløst mellom glam og skam. På nrk.no ligger en sak der Tooji håper på Glowfeber (ikke spør meg) like over en artikkel om at Aserbajdsjan som en slags oppvarming til "Dobro vece, Beograd" og "Good evening, Dublin", har fengslet kritiske kunstnere og truet journalister.

Internasjonal presse gjør det samme. De sarkastiske artiklene om verdens største homsefestival står sammen med skarpe avsløringer av et regime som i fjor kom på 162. plass (av 179) på pressefrihetsindeksen til Reportere uten grenser. "Vi lever som i middelalderen", sier Leila Yunus, leder for Institutt for fred og demokrati til International Herald Tribune. "Vi frykter at myndighetene vil slå enda hardere ned på oss når Eurovisjonskonkurransen er over", sier demokratiforkjemperen Turgyt Gambar til tv-kanalen France24. To spørsmål trenger seg på: Hvem bestemmer hvilke land som skal ha denne tvisynte behandlingen når de er vert for store internasjonale arrangementer? Og hvorfor blir overgrepene i Aserbajdsjan først viktige for oss når Tooji drar dit, ikke når Helge Lund gjør det?

Om to måneder åpner De olympiske leker i London, et absurd propagandashow for Adidas, Coca-Cola, Adecco, Samsung, Deloitte, Den internasjonale korrupte olympiske komité, Boris Johnsons dysfunksjonelle styre av byen, og den britiske regjering, som sårt trenger noe som trekker oppmerksomheten bort fra alt annet den foretar seg. Ingen kommer til å kreve at de utsendte reportere også lager artikler om at Julian Assange har sittet halvannet år i fengsel og husarrest uten å være siktet for noe som helst. Verken journalistlaget eller Helsingforskomiteen vil be om at sportsreportasjene blandes med innslag om nøden i de kommunale boligslummene i London og andre britiske storbyer.

Det går en usynlig grense mellom de land og regioner hvor et arrangement er et arrangement, og de hvor vi legitimerer vår interesse for uvesentlighetene ved også å bry oss om det vesentlige i en ukes tid. Cuba ville fått samme behandling som Aserbajdsjan. Arizona, hvor overgrepene mot menneskerettighetene er mange og alvorlige, ville sluppet unna. Det finnes ingen bevisst konspirasjon bak forskjellsbehandlingen, bare en systematisk politisk ubalanse i de strukturene som styrer den internasjonale nyhetsstrømmen.

Svaret på det andre spørsmålet er så opplagt at jeg tar det a priori: Vi skriver om Aserbajdsjans svakheter nå fordi det brede publikum for én gangs skyld ser mot denne etterlatenskapen fra Sovjettiden. Det er et legitimt, men temmelig defensivt forsvar for en journalistisk unnlatelsessynd. Hvis vi hadde brydd oss mer om 20 års norsk utenrikspolitikk enn om seks kaukende russiske bestemødre, ville vi for lengst visst hvor mye Norges har bidratt til å holde Ilham Alijev ved makten.

Det er selvfølgelig betegnende for det aserbajdsjanske regimets natur at fru Alijev er leder for arrangementskomiteen for denne ukens eksplosjon av glitter og ulyd, og at presidentparets svigersønn skal stå for pauseunderholdningen. Men det er like avslørende for det norske regimets natur at vi ignorerer Amnestys kritikk av Statoils engasjement i landet, og ikke lager bråk når kronprins Haakon leder den norske delegasjonen til landets årlige olje— og gasskonferanse.

Statoil sier selv at de kan operere i Aserbajdsjan i tråd med sitt eget verdigrunnlag. Da kan vel kanskje Compact Disco fra Ungarn og Rambo Amadeus fra Montenegro også klare det. Aserbajdsjan slipper vanligvis unna internasjonal kritikk fordi vesten trenger oljen og gassen, og fordi landet er en alliert for USA og Israel i kampen mot Iran. I så måte er Tooji, med sitt grønne "Free Iran" armbånd, en fin representant for oss alle.

Ilham Alijev kan slappe av, hans 15 minutter i vanry er snart over. Vi har fått nok nå. Som så mange andre har jeg lest hvor ille han farer frem, men i kveld har jeg tenkt å gjøre som jeg pleier: Fnyse hånlig av absurditetene – og følge nøye med på opptellingen. Og jeg tanker nok Statoil også neste gang.