Forlagsvirksomheten i Norge har i alle år hatt en aura av høyverdig litterær katedral over seg. De største forlagene har vært ledet av kulturpersonligheter, som rett nok har hatt sans for penger og fortjeneste og bestselgere, men som mentalt har følt seg mer hjemme i Forfatterforeningen enn på Børsen.Harald Grieg, Henrik Groth og Brikt Jensen har vært eksponenter for denne typen forlagsdirektører. De profilerte sine respektive forlag som litteraturens høyborger og arnesteder for den gode litteratur.Disse holdningene synes å ligge fjernt fra det som nå skjer i den norske forlagsverdenen hvor «markedsmakt» og «markedsstrategi» synes å ha erstattet begrepene om hva som er god litteratur i de gamle forlagshusene Gyldendal og Aschehoug.For nå legger disse forlagene opp samme markedsstrategi som de multinasjonale oljeselskapene og de store varehandelkjedene — bøker skal produseres og selges under samme markedskontroll som bensin og vaskepulver. For våre to største forlag tar sikte på å kontrollere «verdikjeden» fra bokproduksjon til distribusjon og salg. Da tjener forlagene penger på alle ledd og kan sjonglere med fortjenestemarginene etter hvor det til enhver tid passer best.Gyldendal og Aschehougs samarbeid for å få kontroll over det norske bokmarkedet har pågått over lang tid. De eier i fellesskap De norske bokklubbene, Kunnskapsforlaget og distribusjonsselskapet Forlagssentralen i tillegg til å ha kjøpt opp forlaget Tiden og Oktober forlag.Men det var først da de to forlagene tidligere i år slaktet sin argeste konkurrent på skolebokmarkedet, Universitetsforlaget, og delte dette mellom seg, at offentlighetens søkelys ble rettet mot de to forlagenes strategiske ambisjoner om markedskontroll. En strategi som ble bekreftet da Gyldendal kort tid etter kjøpte opp 40 bokhandler i Libris-kjeden.Selv om denne markedsstrategien er gangbar mynt i oljeindustrien og for Rema og Rimi, innebærer en slik markedstenkning en merkantil revolusjon innenfor bokbransjen. Den skaper en markedskonsentrasjon og en tilløp til monopolsituasjon på et markedsområde som i kulturens navn har vært sterkt subsidiert med ulike offentlige støtteordninger og momsfritak.Når de to store forlagene kontrollerer hele kjeden fra produksjon distribusjon og omsetning kommer i hvert fall bokbransjens bransjeavtale i et underlig lys. Den er forhandlet fram av aktører med ulike interesser i norsk bokverden. Og med en slik markedsmakt konsentrert til et par bokkonserner vil det offentliges ulike støtteordninger ha lett for å havne i konsernregnskapene snarere enn i lommene til fattige forfattere og som subsidier til norske bokelskere.Det er mulig at denne utviklingen er uunngåelig under den fase av kapitalismen som vi er inne i, slik det har vært uunngåelig i dagligvarebransjen. Men fortsatt vil vi hevde at kulturformidling og salg av kulturmelk er kvalitativt ulike ting. Vi vil tro at norske kulturpolitikere mener det samme når de nå blir tvunget til å se på støtteordningene til norsk bokproduksjon i et helt nytt lys.