Setesdal har en rik kulturarv å forvalte. Her finnes fortsatt bevart landets mest autentiske bygdemiljøer i et kulturlandskap som setesdølene opp gjennom generasjonene har vært flinke til å hegne om. Og kulturbevisstheten i Setesdal omfatter hele spekteret av hva kulturbegrepet rommer: den særpregede dialekten, folkemusikken, sølvsmedkunsten, festritualene, bunadene — og bygningstradisjonene.Etter hvert har det utviklet seg et antikvitetsmarked hvor både bygninger og antikviteter fra Setesdal står høyt i kurs. Opp gjennom årene har flere bevaringsverdige bygninger blitt solgt til samlere i andre deler av landet, og det er vel grunn til å tro at omsetningen av antikviteter også øker med etterspørselen.Nå står Sagneskarloptet i Valle sentrum for tur til å bli solgt ut av Setesdal. Kommunen har gitt rivningstillatelse og eieren selger bygningen til høystbydende. Det har fått ordfører Tarald Myrum til å rope et varsku over det tiltagende kulturminnesalget fra Setesdal. I gårsdagens avis går han i rette med sine egne politikerkolleger i Valle som har gitt rivningstillatelse for dette bygget. Han gir antikvitetshandlere og andre forretningsfolk en stor del av skylden for at bygninger og antikviteter blir fjernet fra dalen.Det er ikke vanskelig å dele ordfører Myrums bekymring over utviklingen og den kulturelle utarmingen som finner sted når kulturminner som det har tatt generasjoner å bygge opp blir handelsvarer. Men det er vanskelig å finne effektive botemidler mot denne handelsvirksomheten annet enn å appellere til eiernes pietetsfølelse og bevaringsinteresse når ikke kommunen selv bruker sin rett til å nekte riving.Ansvaret ligger, som ordfører Myrum selv påpeker, i første hånd hos kommunens folkevalgte. Og man burde forvente at setesdalskommunene, som markedsfører seg som attraktive turistmål på grunn av sitt kulturlandskap, var de første til å hegne om sin egen kulturarv.Rett nok kan det være fristende for noen og hver å «cashe» ut noen hundretusener for å selge unna et stabbur eller et gammelt loft. På den annen side sitter dagens eierne av slike bygninger som forvaltere av kulturminner som det har tatt generasjoner å bygge opp og som også tilhører bygda og kommunens kulturarv, hvor den verdimessige målstokk er en annen.Det burde allikevel være en offentlig oppgave å tre støttende til når antikvariske bygninger som det er i fellesskapets interesse blir bevart, står for fall. I dagens offentlige budsjetter finnes det dessverre lite rom for slike tilskudd. Riksantikvarens budsjett til denne type tiltak er for intet å regne. Men Bykle og Valle kommuner har kraftpenger som neppe kan finne noen bedre kulturelle formål enn å sørge for at setesdalskulturen blir værende i kommunen.For Setesdals bygningsarv hører hjemme i Setesdal - ikke på Bygdøy eller i Holmenkollåsen.