Åpenhet omkring psykiske lidelser stod i fokus under den norske markeringen av Verdensdagen for psykisk helse sist helg. Mye av oppmerksomheten kom til å dreie seg om statsminister Kjell Magne Bondeviks åpenhet da han i fjor høst valgte å snakke ut om den «depressive reaksjonen» som førte til behandling og et kortere sykefravær. For denne åpenheten ble han tildelt Tabuprisen for 1999 som utdeles av Rådet for psykisk helse.Både fagfolk og pasienter med psykiske lidelser mener statsministerens åpenhet har vært et viktig bidrag til en nødvendig avmystifisering av psykiske problemer i befolkningen. Når de samme fagfolkene og pasientene samtidig understreker at åpenhet og mot til å erkjenne sine problemer, er helt grunnleggende for behandling og helbredelse, er det en viktig symbolverdi når samfunnstopper erkjenner at dette også kan ramme dem.Likevel må statsminister Bondeviks eksempel i fjor høst ikke få oss til å tro at situasjonen for mennesker med psykiske problemer er vesentlig endret i det norske samfunnet. Fortsatt må de kjempe seg fram i helsevesen, arbeidsliv og nærmiljø på en helt annen måte enn pasienter med «vanlige» fysiske lidelser. Det er fortsatt noe helt annet å snakke med naboen om et beinbrudd enn om problemer med å takle hverdagen. Det store, grå flertallet av psykisk lidende mennesker kan ikke sende ut en pressemelding om at de midlertidig må melde seg ut av samfunnet på grunn av en depressiv reaksjon. Som regel må de karre seg på jobben og tåle omgivelsenes undrende blikk.En annen, og enda viktigere forskjell, mellom statsministerens og flertallets situasjon, er tilgangen på behandling. Mens et beinbrudd havner på operasjonsbordet uten ventetid, står psykiske problemer i lange ventelistekøer hos de få fagfolkene som finnes, særlig utenfor de største byene. Det er langt fram til den likestillingen mellom fysisk og psykisk helse som politikere og fagfolk snakker om, og dagens virkelighet. I mentale krisesituasjoner har mange et akutt behov for hjelp. Men de fleste har ingen annen mulighet enn å få time hos sin primærlege, som igjen henviser dem til psykologer eller psykiatere med ukelange ventelister. Da kan det være for sent.Psykiske lidelser er ikke noe entydig begrep. Uten å gå inn på faglige definisjoner, er det likevel grunn til å fremheve det voksende antall lidelser som skyldes den generelle samfunnsutviklingen. Det store paradokset er at stadig flere mennesker trenger det offentlige hjelpeapparatet for å takle hverdagen i et samfunn der velstanden øker jevnt og trutt.For bare et par tiår siden så vi frem til kortere arbeidsdager og lavere pensjonsalder. Kort sagt et mer behagelig liv. For mange har det motsatte skjedd. Kravet til inntjening og effektivitet i yrkeslivet er blitt så stort at mange ikke greier å henge med. Samtidig er stabiliteten i privatliv og familieliv i full oppløsning.Kanskje burde våre politikere i sterkere grad konsentrere seg om å forebygge mentale lidelser enn å reparere på dem. For det er politikernes ansvar å legge grunnlaget for et samfunn vi ikke blir syke av.