Det mener oljeministeren kirken bør avstå fra og at det hadde vært best om den hadde konsentrert seg om ikke-politiske spørsmål av åndelig karakter. Fungerende biskop Tor B. Jørgensen går i et intervju i Vårt Land sterkt i rette med oljeministeren og mener kirken ikke må være avskåret fra å delta i en viktig verdidebatt om forvaltningen av våre naturressurser.

Jeg ser ikke noe galt i at kirken og norske biskoper engasjerer seg i den løpende samfunnsdebatten. Det er det allerede flere biskoper som gjør, med større eller mindre hell. Vår egen biskop, Olav Skjevesland, er frempå med meninger både om det ene og det andre — om miljøvern, Atle Brynestads eierskap i Porsgrunds Porselænsfabrik og hvilke partier man ikke bør stemme på ved høstens valg. Og tidligere biskop Gunnar Stålsett i Oslo opparbeidet seg en autoritet som rikssynser over et stort spekter av samfunnsspørsmål.

Men lar biskopene seg politisere, må de vite hva de gjør, både med kirken og sin egen status og autoritet i samfunnet. Da må de tåle offentlig kritikk og å bli identifisert med verdslige politiske bevegelser og politiske partier. Og de må tåle å bli definert som uvitende dilettanter som gjør bruk av sin kirkelige autoritet for å fremme sine meninger og synsinger. Som Kåre Valebrokk nylig kritiserte biskop Olav Skjevesland for å gjøre i forbindelse med Porsgrunns opprør mot Atle Brynestads eierskap i hjørnesteinsfabrikken. Da trer de ut av rollen som åndelige veiledere med kompetanse på bibel og forkynnelse. Det finnes neppe noe guddommelig svar på om oljevirksomhet i Barentshavet er til beste for menneskeheten - og Nord-Norges befolkning - eller ikke. Eller hvem som bør eie Porsgrunds Porselænsfabrik.

Og implikasjonene av et sterkt geistlig engasjement i kontroversielle politiske saker kan bli at bispeutnevnelser blir mer politisert enn de er i dag. Hittil har bispeutnevnelser stort sett vært en strid om kandidatenes kirkelige ståsted langs den konservative-liberale aksen. Ved de siste bispeutnevningene kokt ned til deres holdninger til homofilispørsmålet.

Men skal kirkens organer ytre seg med kirkelig autoritet om oljeboring i Skagerrak, om hvilke politiske partier som er stuerene eller om hvem som bør eie norske bedrifter, må vi også akseptere å få bispeutnevnelser på partipolitisk grunnlag.

Og med samme begrunnelse som biskopene gir for sitt engasjement i viktige verdidebatter i samfunnet, må kirken akseptere at vi legfolk engasjerer oss i teologiske spørsmål med vidtrekkende samfunnsmessige konsekvenser.

Teologisk er jeg en legmann, men jeg har allikevel engasjert meg i kirkens maktutøvelse. For som journalist ser jeg hvilken makt kirken utøver, ikke minst her på Sørlandet, som normsetter for vår atferd i den verdslige verden.

Troen på Kristus, inkarnasjonen, oppstandelsen og treenigheten skal kirken få ha for seg selv. Men når kirkens bokstavtro museumsbestyrere vil ha mennesker i 2005 til å rette seg etter atferdsformer og -normer og samlivsmodeller fra middelhavssamfunn på Kristi tid, må kirken finne seg i at også det verdslige samfunn vil ha et ord med i laget. Kirken må finne seg i å få brynt sitt verdisyn mot alminnelig human-etikk.

For i dag er likestilling et politisk spørsmål som støter an mot en skriftro teologi. Vi har for lengst forlatt det arkaiske samfunns sosiale normer og samlivsformer. Men kirken har vært selektiv når det gjelder hvilke bibelske atferdsnormer den har valgt å ta vare på fra historiens sosiale skraphaug.

Lenge kjempet man mot kirkelig aksept av skilsmisser. Her innhentet tidsånden og samfunnets moraloppfatning kirken. Lenge kjempet man mot kvinnelige prester. Her innhentet tidsånden og likestillingskravet kirken. Nå kjemper man mot homofilt samliv og ekteskap. Her er tidsånden i ferd med å innhente kirken.

Ekteskapet som institusjon har stått sentralt i den siste runde i konflikten om homofiles rettigheter. Her kolliderer kirkens syn med flere politiske partiprogrammer og er nok et eksempel på hvordan kirken som normgiver er på kollisjonskurs med dem som er satt til å regulere vår verdslige liv.

For kirken er ekteskapet en hellig institusjon - den eneste rette samlivsform etter Bibelen, forbehold mann og kvinne.

Men hvordan forholder kirken seg da til noen titusener samboerskap i Norge? Fire av ti barn fødes i samboerskap utenfor det hellige ekteskapet i dette landet. Når hørte vi kirken sto opp og øste ut sin moralske forargelse over denne umoralen? Kan det være fordi denne samlivsformen også er utbredt i kirkelige kretser og blant prelatenes egne barn?

Det er illustrerer i hvert fall hulheten i kirkens selektive valg av minoritetsgrupper de velger å moralisere over.

Kirken har ikke noen autoritet igjen når det gjelder de absolutter den har forfektet for sosialt samliv. Til det er kirken og teologenes relativisme for åpenbar.

Om dette tillater jeg og andre ikke-teologer å ytre oss. For vi vil ha redusert kirkens makt som normsetter i det moderne Norge. Så får vi til slutt se om det er kirkens menn som lykkes best i å påvirke den verdslige politikken eller oss kirkekritikere som mener at kirken bør konsentrere seg om det den burde være best til - å forkynne kjærlighetens evangelium.