Den siste uroen startet da president Mahmoud Abbas fra Fatah erklærte at han ønsker å skrive ut nyvalg. Grunnen er den prekære økonomiske situasjonen siden Hamas vant parlamentsvalget i januar. Som svar på at Hamas ikke ville anerkjenne Israels rett til å eksistere, stengte de vestlige regjeringene igjen bistandskranene. Resultatet er at de anslagsvis 160.000 offentlig ansatte ikke fått lønn på mange måneder.
Likevel dreier denne krisen seg først og fremst om politisk makt. Det moderate Fatah-partiet har aldri godtatt at det tapte parlamentsvalget i januar. Da hadde det ikke vært avholdt parlamentsvalg på ti år, og nederlaget kom som et sjokk på den maktglade Fatah-eliten. Nå bruker den samme eliten den økonomiske og sosiale krisen som et påskudd for å komme tilbake. Hamas ser på sin side ingen grunn til å godta et nyvalg som bare ville ha én hensikt: Å kaste organisasjonen ut av regjeringskontorene.
I denne politiske stillingskrigen taler våpnene stadig høyere. Mens vanlige palestinere bærer de stadig større kostnadene.
Det er først og fremst palestinernes eget ansvar å rydde opp i kaoset. Men som i enhver krise i Midtøsten er det internasjonale samfunn nødt til å spille en rolle. Både for å hjelpe de lidende palestinerne, men også for å hindre at denne krisen sprer seg. Jordan og Egypt frykter en palestinsk smitteeffekt, og Israels sikkerhet er ikke tjent med en nabo i krig med seg selv.
Som et ledd i et internasjonalt press for å hindre en forverring, var statsminister Stoltenbergs besøk i går et nyttig supplement. Fra en tradisjonelt viktig bistandsyter. Men for at det internasjonale samfunn skal kunne spille en reell rolle i regionen, må USA på banen. Slik både James Bakers Irak-kommisjon og stadig flere andre i USA tar til orde for. Bush-administrasjonen bør kjenne sin besøkelsestid før det palestinske kaos blir til en større regional krise.