Fædrelandsvennens lesere ble minnet om den ved en artikkel av Terje J. Klungland 19. juli 2016. Han skriver blant annet at etter kort tid lå multemyrene brunsvidde og svarte. I enkelte dalfører var blåbærplantene tørket ut. Reinsdyrkjøttet hadde mistet sin kvalitet og smak. I Setesdalsheiene er villreinstammen blitt betydelig redusert.

Slike påstander viser at de overdrevne forestillingene om virkningen av det radioaktive nedfallet i Norge ennå er levende.

At folk ble skremt straks etter ulykken, var ikke så rart. I norske aviser kunne en lese at 2100 var døde, og at mange av dem var lagt i en massegrav på en atom-avfallsplass. En kunne også lese om kjempekaniner, misdanna kalver osv. I amerikanske aviser ble det vist bilder(!) av 6 fot høye kyllinger.

På grunn av slike skremmebilder bredte det seg en frykt for all radioaktiv stråling. Denne radiofobien ble årsak til at det ble satt altfor lave grenser for hva som var farlig. Store mengder sauer ble slaktet, og enda foretas det målinger for å se om saue— eller reinsdyrkjøtt har for mye radioaktivitet.

Men på de 30 årene som er gått er det gjort mange vitenskapelige undersøkelser når det gjelder skadevirkningene etter ulykken. Det er derfor mulig å danne seg en mer nøktern oppfatning av hva som skjedde.

På internett er boka «Stråling og helse» lett tilgjengelig. Om Tsjernobylulykkens virkning i Norge kan en lese at tilleggsdosene var på ca. 0,23 mSv (millisievert). Når vi vet at den naturlige årlige dosen varierer mellom 1 og 250 mSv, forstår vi at dette er uten betydning. Til sammenligning nevnes at personer som flytter fra trehus til murhus mottar en økt stråledose på 0,45 mSv per år.

Ikke alle er forbauset over dette. Det var nok av fagfolk som innså at nedfallet ikke ville få negative virkninger for Norge. Men det var radiofobien som styrte hendelsesforløpet.

I den internasjonale Tsjernobylrapporten fra 1991 som ble koordinert av det internasjonale atomenergibyrået IAEA, og som ble utført av 200 eksperter fra 22 land, blir det hevdet at den somatiske helsetilstanden til de som bodde i nærområdene til Tsjernobyl ikke var dårligere enn de som bodde utenfor.

Men ulykken hadde ført til store psykiske lidelser. Store menneskemengder ble forflyttet fra områder med høy radioaktivitet. Denne unødvendige flyttingen førte til psykologiske, sosiale og økonomiske problemer, og stor dødelighet. Dette ble drevet av den misforståtte tro på at endog den minste radioaktive strålingen er skadelig.

Men denne troen er det på tide å oppgi. Det er nå et vell av eksempler på at en økning av den lave dosen radioaktiv stråling som vi får styrker immunforsvaret, og gir oss mer motstand mot kreft. Denne effekten kalles hormese.

ICRP (International Commission on Radiological Protection) introduserte i 1959 den såkalte LNT-hypotesen (Linear No-Threshold) som innebærer at den biologiske effekten øker lineært med dosen uten noen nedre terskelverdi. Med andre ord antas det da at kreftrisikoen vil øke uansett hvor liten tilleggsdose en får. LNT-hypotesen brukes av Statens Strålevern.

Tar vi hensyn til hormese, vil det derimot være slik at ved en økning av en liten dose vil kreftrisikoen avta inntil en viss størrelse på dosen.

Et godt dokumentert eksempel kan illustrere dette. I USA gjennomførte Bernhard L. Cohen i perioden 1995 til 2000 en studie som omfattet omkring 90 % av befolkningen og som var basert på 330 000 radonmålinger. Krefthyppigheten viste seg å være lavest i de områdene hvor det var mest bakgrunnsstråling på grunn av radon.

Et vell av eksempler på hormese kan en finne i boka «Radiation, Hormesis and the Linear-No-Threshold Assumption», skrevet av C.L.L. Sanders, 2010. Konklusjonen er klar:

«Fastsettelse av standarder for strålevern som er basert på LNT antagelsen beskytter ikke mot sykdommer ved lave doser, men resulterer i økt risiko.»

Hormese burde egentlig ikke forundre oss. Vi er alle utsatt for en kontinuerlig dose av stråler fra verdensrommet, fra radioaktive kilder i jorda og i vår egen kropp. Dosen vi får varierer i Norge fra 1 til 250 mSv, med et gjennomsnitt på 4,25 mSv. Kroppen vår har et immunforsvar som reparerer skader som skyldes radioaktiv stråling. Hormese er en styrkelse av immunforsvaret når bakgrunnsstrålingen øker.

Professor i biofysikk Thormod Henriksen ved Universitetet i Oslo har i lang tid fulgt med i de vitenskapelige undersøkelsene som gjelder stråling og kreft. Han avslutter en artikkel i «Fra Fysikkens verden» nr. 4, 2014 om «Lungenes rensesystem og radondoser» med en advarsel:

«Fagfeltet radon og lungekreft mangler kvalitetssikring, og de grenseverdier og tiltak som foreslås ser ut til å være direkte imot strålebiologisk forskning. Det er nå innført et kostbart regelverk som til dels går imot formålet om å redusere antall lungekrefttilfeller her i landet.»

I klartekst betyr dette at kostbare tiltak som settes i verk for å redusere radioaktiv stråling medfører en økning av krefttilfellene i Norge.