Før helgen hadde fylkesordførerne Thore Westermoen (KrF) fra Vest-Agder og Oddvar Skaiaa (KrF) fra Aust-Agder møte med statssekretær Olav Ulleren (Sp) i Kommunal— og regionaldepartementet om innholdet i neste års regionalmelding. Det mest håndfaste resultatet er at Agder skal få egen omtale som landsdel i meldingen. Hva som ellers er lovet fra Ullerens side, gjenstår å se.Så vil noen hevde at dette bare er symbolpolitikk. Det er vi ikke enig i. Måten regionale enheter defineres på i norsk forvaltning har tunge føringer på hvordan det geografiske styringssystemet utvikles, enten det gjelder kommune- og fylkesinndeling eller distrikts- og regionalpolitikken. Derfor ligger det et signal i det som nå er sagt om at regjeringen kan tenke seg å se på fylkesinndelingen med friske øyne. Og da er ett agderfylke en av de muligheter regjeringen vurderer. Noen konklusjon er ikke trukket ennå, men høyttenkningen er i gang.Det såkalte oppgavefordelingsutvalget, der Mandals ordfører Kirsten Leschbrandt sitter som et av medlemmene, er i gang med å tegne ut forslag til nye regionale forvaltningsenheter til avløsning av de nåværende fylkene. Når utvalget legger fram sine forslag til sommeren, vil regjeringen etter det vi forstår følge mer enn vanlig godt med i debatten. Opplever regjeringen at den har bred politisk ryggdekning for en reorganisering av fylkesforvaltningen, vil den også skride til verket. Da kan nettopp den nye regionalmeldingen bli et av redskapene for handling.For Senterpartiet, som sitter med nøkkeldepartementet, har tanken om å gjøre noe med fylkeskartet modnet over tid. I partiavisen Sentrum diskuteres spørsmålet flittig, samtidig som tunge krefter i partiets velgerbastion, Nord-Trøndelag, har tatt til orde for å slå Nord- og Sør-Trøndelag sammen. Da er parallellen til Agders situasjon også ganske åpenbar. Argumentet som brukes av fusjonstilhengerne er at det midtre forvaltningsnivået, fylkene, må slankes og styrkes for at kommunene ikke skal bli tappet for ressurser.Siden fylkeskommunens opprettelse for 25 år siden er det gradvis blitt tydeligere at denne nyskapningen ikke var i stand til å vitalisere politikk og samfunnsliv ute i regionene. Det er et paradoks at mens mange land i Europa med svært sentralistiske tradisjoner har opplevd en oppblomstring av regionalpolitiske initiativer de siste årene, har utviklingen i Norge gått motsatt vei. Mens den distriktspolitiske retorikken går fra høyde til høyde her hjemme, er resultatene magre og nasjonalstatens grep om utviklingen sterkere enn noensinne.Det må et sentralt grep til for å bringe oss ut av dette uføret. Arbeiderpartiet vek unna oppgaven gjennom sin lange regjeringsperiode på 90-tallet. Det er stadig uforståelig hvorfor. Det er for så vidt underlig om det blir Senterpartiet som tar initiativ til å gi oss større og mer handlekraftige regionfylker eller landsdeler. Men i denne saken spør vi ikke om kattens farge. Det viktigste er at den er i stand til å fange mus.