Innledningen til årets landsmøte kunne neppe vært verre for Tony Blair. Labour-regjeringen har de siste månedene høstet massiv kritikk både for sin utenrikspolitiske linje og for måten de ønsker å reformere offentlig sektor på. Mange politiske kommentatorer mente dette var Blairs viktigste landsmøte siden han ble partileder i 1994, og samtaleemnet i det politiske miljøet var i høyeste grad hvordan Blair ville takle den kritikken som har vært rettet mot han. Ville han gi etter i Irak-spørsmålet, og innta en mer moderat linje? Var han klar til å droppe den private finansieringspakken for offentlig sektor, og gi etter for press fra fagforeningene? Mye spenning var derfor knyttet til den årlige talen Blair holder for sine landsmøtedelegater. Han entret podiet med det store smilet han er blitt så kjent for, med et kroppsspråk som oste av selvsikkerhet og kontroll, og som til tider grenser til det arrogante. Den ikke-verbale kommunikasjonen ga fort inntrykk av hvilken retning Blair gikk i. For statsministeren tok tyren ved hornene. Gjennom sine utsøkte talegaver forsvarte han sin og regjeringens linje på begge fronter. Han ga fort inntrykk av hvor landet lå, og at han ikke hadde til hensikt å snu i noen av sakene. Den politiske retorikken som runget utover landsmøtesalen minnet til tider sterkt om tidligere statsminister Margaret Thatchers linje — jeg snur ikke, dere får snu. Forskjellen fra Thatcher var imidlertid Blairs ønske om å forklare hvorfor han har inntatt de standpunktene han har. Og, som alltid, er empatien en viktig del av hans formidling. Én av Labours fanesaker, helt siden de ble stiftet i 1900, har vært forvaltningen av offentlig sektor. Partiet var sentral i etableringen av velferdsstaten etter andre verdenskrig, og har gjennom historien hatt en sterk kobling til fagbevegelsen. Selv om båndene ble vesentlig svekket i løpet av 1990-tallet, er offentlig sektor fortsatt viktig for Labour. Forskjellen fra tidligere er at partiet nå vil bruke private bedrifter til å investere i sykehus, skoler og veier. PFI - eller Private Finance Initiative - har vært annonsert lenge, og har voldt til dels store protester både fra fagforeningene, fra opinionen og fra krefter innad i partiet. På landsmøte var hele 67 prosent av delegatene mot regjeringens reformlinje, noe som viser partigrasrotas engasjement i denne saken. Fagforeningene har i lang tid mobilisert mot PFI, primært fordi de er av den oppfatning at ansatte i sektoren vil bli skadelidende gjennom lavere lønn og dårligere rettigheter. Men Blair lot seg ikke skremme av den store avstanden mellom grunnplanet og regjeringen. Regjeringens linje er å skaffe de skolene og de sykehusene som landet trenger, og som partiet har lovet. Han argumenterte for at folk er mer opptatt av at institusjonene er velutstyrte og velorganiserte, enn hvor pengene kommer fra. Reformer må følges av penger, og Labours tradisjon på dette området har de siste tiår vært å sprøyte inn i penger i offentlig sektor uten skikkelige reformer. Pengene har de tatt gjennom høyere skatter og der igjennom et høyere forbruk. Dette har ført til en usunn økonomisk politikk hvor midlene ofte forsvant i det store hullet, uten at de ønskede resultater ble oppnådd.Det er denne balansegangen regjeringen ønsker å gjenopprette ved blant annet private investeringer i offentlig sektor. Blair og New Labour ønsker å fremstå som en økonomisk ansvarlig regjering med fokus på en progressiv velferdspolitikk. I følge Blair må offentlig sektor derfor utsettes for større konkurranse og større press for å øke effektiviteten. Blair innrømmet i sin tale at reformpolitikken ikke hadde gått fort nok, og at det enda var et godt stykke igjen. Årets landsmøte viser hvilken posisjon Blair har både som statsminister og partileder. Da han kom i makten i 1997, hadde Labour ikke vært i regjering siden 1979, og selv om mange Labour-folk var skeptisk til Blairs modernisering, valgte de å støtte mannen som tok partiet tilbake til regjeringskontorene. Fem år senere, er kløften mellom Blair og partiet blitt større. Men så lenge opposisjonen er så svak som den er, og Blair er såvidt populær i befolkningen som han har vært i de fem årene, er allikevel ikke hans posisjon truet. Det vet Blair godt.Men selv om Blair vet hvor landet ligger, krever det mot og styrke å stå oppreist når landsmøte gikk så radikalt i mot på alle temaene Blair reiste. Det er enda flertall mot at Storbritannia aktivt støtter USA i et eventuelt angrep på Irak. Det hjalp ikke at delegatene fikk oppleve Blairs gamle kollega og venn Bill Clinton fra talerstolen. Det hjelper heller ikke at Blair er tilhenger av et tettere samarbeid med Europa og medlem i pengeunionen. Flertallet i partiet, og enda i opinionen, er i mot valutasamarbeid og en sterkere utenrikspolitisk profil. Når også PFI initiativet møter så mye motstand, er det ikke så rart at Blair ser på sitt eget parti som en hvilken som helst annen interessegruppe som enten må beroliges eller konfronteres. Etter fem år som statsminister, har Blair absolutt tiltro til sine egne moralske og politiske instinkter. Han trenger verken en befolkning eller et parti i ryggen for å komme frem til hvilken linje han skal følge. Konsensus-prinsippet og Den tredje vei er foreløpig begravet. Nå er det Blairs vei som gjelder, og de som ikke liker den kan bare la være. Thatcher-syndromet er synlig på mer enn én måte - for situasjonen Blair nå befinner seg i kan sammenlignes med den Thatcher var i før Falklandskrigen i 1982. Hun var upopulær både i partiet og i landet. Falklandskrigen kom og reddet både hennes politiske karriere og reformpolitikken gikk så det suste i siste halvdel av 80-årene. Hvis Blairs Irak-politikk viser seg som en suksess, kan han i kjølvannet av et eventuelt angrep gå løs på de innenrikspolitiske reformene med ny iver. Og da antagelig med mer støtte enn han har i dag. Men Blair har ro til å jobbe mot sine mål, for det er ingen som truer hans posisjon, verken i partiet eller ellers i landet.