Store områder av sørlandskysten er blitt bygget ned på tross av en nasjonalt vedtatt politikk om det motsatte. Men problemet er neppe at noe av kysten er blitt bebygget, problemet er at det har skjedd på vilkårlig vis og uten øye for helheten.Det er et poeng som ofte glipper når det hele ses fra hovedstaden og departementskontorene der; det kan bygges mye langs kysten av Sørlandet, men det må gjøres med plan og mening. Slik det nå tenkes i Miljøverndepartementet, lurer vi på om miljøvernminister Siri Bjerke og statssekretæren hennes, Stein Lier-Hansen, tenker sammen eller hver for seg. For i vårt intervju med Bjerke i går, sier hun at det ikke er noen god idé å fortette i hytteområdene i strandsonen. Det står i skarp motstrid til statssekretær Lier-Hansen, som på et folkemøte i Mandal sist torsdag oppfordret grunneiere til å tenke fortetting dersom de vil bygge flere hytter på eiendommene sine i skjærgården. Det er for så vidt hyggelig at Miljøverndepartementets politiske ledelse vier Sørlandet og kysten vår oppmerksomhet, men det hadde vært en fordel om det skjedde på en koordinert måte og med Sørlandets særegne utfordringer og muligheter for øye. Virkeligheten er ikke helt den samme her som i indre Oslofjord, vi har både mer kystlinje per innbygger og et lavere press utenom sommersesongen enn hva tilfelle er lenger øst.Dette må både lokale og nasjonale myndigheter ta hensyn til når fremtidens forvaltning av kysten skal utformes. Det er også en viss konflikt mellom departementets ønske om å legge rikspolitiske retningslinjer til grunn for forvaltning av kystsonen og statssekretær Lier-Hansens betoning på samme møte av at lokaldemokratiet skal spille en viktigere rolle i miljøforvaltningen i årene som kommer.Nå stiller vi oss ikke avvisende til at sentrale myndigheter har et annet å si om skjønnet i kommunene. Vi har saktens også hatt det. For noen år siden tok vi spesielt for oss Søgne kommune og viste med eksempler at det som foregikk av bygging i strandsonen, hverken fulgte lovens ånd eller bokstav. Etter det mener vi mye er blitt bedre med hensyn til kommunenes håndtering av hundremetersbeltet.Sørlandsskjærgården er, og kommer i økende grad til å være, ettertraktet for ulike byggeformål. Det skyldes at mange vil til kysten, for å bedrive næringsvirksomhet, bosette seg, bygge hytter, søke uberørt natur og mye annet. Og alt dette går ikke alltid så bra sammen. Men vurderingen av hvordan dette hopehavet skal reguleres, kan ikke forvaltes fra Oslo. Det må alltid være de som kjenner de lokale forhold som fatter endelige avgjørelser om arealbruken, med miljø og fremtidige generasjoner som viktigste hensyn.