For er det noen i Arbeiderpartiet som har brent for EU-saken mer enn andre, er det partileder og utenriksminister Jagland. Han har, inntil nylig, snakket om EU i tide og utide og nørt til en ild han nå slår ned.Det er to vilkår Jagland nå vil ha oppfylt før han går videre for å få en norsk EU-søknad på bordet. Først må saken ha et solid flertall i folket, dernest må EU-utvidelsen østover være i godt gjenge. Det siste vil naturlig nok ta noen år, og fremdriften i utvidelsesprosessen er forståelig nok utenfor både Jaglands og Norges kontroll. Den første betingelsen er det verre med. Når et EU-medlemskap vil ha overveldende tilslutning blant norske velgere, ja, det er det helt umulig å si noe sikkert om. Det eneste som er sikkert, er det at det ikke skjer i november.Thorbjørn Jagland har lang erfaring i å lose partiet sitt gjennom vanskelige saker. Det var han som var arkitekten bak det omfattende samrådet som reddet partiet fra en opprivende splittelse forut for EU-avstemningen i 1994. Han vet bedre enn noen andre hvor mye krutt det er i en slik sak, og han vet derfor også at det ikke ville nytte å kjøre i gang partilandsmøtet med denne saken til fri debatt. Derfor velger Jagland å servere et standpunkt som åpenbart ikke er hans eget, men som han ser vil tjene partiet i den situasjon det nå befinner seg.Det er nemlig ikke bare EU-saken som får det til å gå en kule varmt i Arbeiderpartiet. Partiet står midt oppe i en omfattende ideologisk debatt om veivalg videre både for partiet og landet, der tradisjoner og velprøvde grep skal brynes mot krav om omstilling, fornyelse og en større privat sektor. Dette er en debatt som ikke er lett, og hva verre er, det er en debatt som slett ikke alle i partiet mestrer. Det ga partisekretæren selv, Solveig Torsvik, det beste eksempel på da hun besøkte lokallaget i Kristiansand for et drøyt halvår siden.Derfor er det forståelig når Thorbjørn Jagland ønsker et landsmøte der ikke alt tas opp samtidig. Det holder med bråket mellom partiets «tradisjonalister» og «modernister» i denne omgang. Det er krutt nok i de spenningene som finnes rundt Stoltenberg-regjeringens programønsker. Thorbjørn Jagland må selv være den første til å forstå at dersom partiet skal ha noe håp om å komme samlet ut foran neste års valgkamp, må det vise større politisk enighet og slagkraft enn i dag. Fremlegget til statsbudsjett var et skritt i riktig retning. Landsmøtet bør bli enda et skritt i samme retning.Så får EU-saken komme i neste omgang. Det er landsmøter nok i det tiåret vi nettopp har påbegynt, til å bryne partiet på den saken som etter fire tiårs opprivende diskusjon forsatt står uløst i norsk politikk. Som EU-tilhengere beklager vi at det er slik, men vi innser at Jagland hadde fått store problemer om han hadde gjort det forestående landsmøtet til vekkelsesmøte for EU-saken.