Tariffpolitikken er selve kjernen i LOs virksomhet, uttalte Valla, og skulle LO slutte med å føre lønnsforhandlinger, ville organisasjonens innflytelse i samfunnet bli svekket.Det siste har hun selvfølgelig rett i. Men det bør være åpenbart for alle at LOs sterke posisjon de siste årene mye skyldes Yngve Hågensens strategiske egenskaper og hans evner til å kommunisere både med statsministrene Gro Harlem Brundtland, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik og med NHO-leder Karl Glad. Strukturelt sett skulle samfunnsutviklingen ha brakt noe av den samme turbulensen til LO som den har brakt arbeidstakerorganisasjonene AF og YS. AF er som kjent besluttet avviklet og YS befinner seg i dyp indre krise.Det virker i alle fall svært optimistisk når Valla i tillegg uttaler at AFs sammenbrudd og YS' krise bereder grunnen for å samle brorparten av landets lønnstakere i LO. Det kan godt være at enkelte grupper som ikke har hatt LO som tilhold til nå, kan finne seg vel til rette der, med hjelpepleierne som det kanskje mest opplagte eksempel. Men noe massiv samling i LO tror vi ikke på.Det har tvert om vært slik at også LO de senere årene har slitt med sviktende rekruttering. Ser vi på gjennomsnittsalderen i LO er den foruroligende høy. Det er også et problem for organisasjonen at den er så preget som den er av en næringsstruktur som i stor grad tilhører fortiden. De nye arbeidstakerne i den voksende tjenestesektoren har i liten grad følt seg hjemme i LO.Dersom Gerd-Liv Valla blir valgt til ny LO-leder etter Hågensen, noe mer og mer tyder på at hun blir, vil det selvfølgelig også gi et signal om at LO er organisasjonen for folk i tjenesteyrker, hva enten de har akademisk utdanning eller ikke. Men image er en ting, noe annet er hva LO i praksis kan gi av drahjelp for grupper som ikke har innbyrdes forenlige interesser.Det er dette som er LOs grunnproblem. Vi beveger oss for full fart inn i et samfunn der mangfoldet i arbeidsoppgaver og arbeidsvilkår tiltar. LOs styrke er kollektiv handling og ivaretakelse av felles interesser for store samfunnsgrupper. Vi er redd tiden har løpt fra et slikt anliggende, selv om vi forstår Vallas behov for optimisme, ikke minst som bidrag til sin egen valgkamp for å bli organisasjonens neste leder.