Det drives nå et massivt lobbyarbeid inn mot Stortinget i forkant av behandlingen av stortingsmeldingen, hvor de etablerte universitetene krisemaksimerer fremtidsutsiktene for den høyere utdanning i Norge dersom reformene bli satt ut i livet. Og i motsetning til høyskolene, synes universitetene å ha mer eller mindre fri adgang til Stortingets utdannings— og forskningskomité.Stortingsmeldingen bygger på Mjøs-utvalgets innstilling - et utvalg som var bredt sammensatt med representasjon fra universiteter, høyskoler og samfunnslivet for øvrig. Mjøs-utvalgets forslag var etter manges mening fremtidsrettet og tok grep på de problemer som den høyere utdanning i Norge sliter med. Utvalget hadde et overordnet perspektiv på kunnskapssamfunnets behov for utdanningsreformer og evnet å se dette løsrevet fra snevre sektor- og institusjonsinteresser.Mye av den kritikk som nå reises, både mot Mjøs-utvalgets innstilling og stortingsmeldingen, kommer fra revirforsvarere som kjemper for sine utdanningsteiger. Slike reaksjoner har alltid kommet i kjølvannet av store og nødvendige utdanningsreformer. De litt eldre av oss husker det lurveleven som oppstod i etterkant av Ottosen-komitéens innstillinger på 1960-tallet - det reformarbeid som bl.a. la grunnlaget for distriktshøyskolene og for mer effektive undervisningsopplegg ved universitetene med sikte på å få studentene raskere gjennom studiene. Da var det ikke ende på de ulykker som ville vederfares det norske kunnskapssamfunnet om Ottosen-komitéens utdanninsgtenkning ble satt ut i livet.Protestantene mot Mjøsutvalget og dagens stortingsmelding er til dels de samme som kjempet mot utdanningsreformen på 1960-tallet, supplert med noen nye nostalgikere. Sett i ettertid kan det ikke være tvil om at utdanningsreformene på 1960-tallet var tidsriktige og helt nødvendige for å møte det nye kunnskapssamfunnets behov for høyere utdanning. Det gamle universitetssystemet var hverken dimensjonert for eller innrettet mot å ta seg av de store og økende kull av ungdom som søkte høyere utdanning. På den måten bidro reformene til å øke kunnskapsnivået i det norske samfunn ved at en stadig økende del av befolkningen nå skaffer seg høyere utdanning.I dag står vi ved en tilsvarende skillevei med behov for nye reformer i høyere utdanning dersom vi skal følge med i den internasjonale kunnskapsutviklingen - og utdanningsstrukturen. Selvsagt er det elementer i Mjøs-utvalget og stortingsmeldingen som kan justeres uten at retningen på reformen endres. Men det vil være et stort nederlag for norsk høyere utdanning om bakstreverne nå vinner gehør for sin reaksjonære, utdanningspolitiske tenkning.