Det synes absurd at norske soldater er i kamp mot Taliban i Afghanistan. Det tenker jeg av og til selv, for jeg er mor til en av dem. Men det er en politisk logikk i det hele — som angår oss alle. Den er nesten like skremmende som det må være for dem som er i kamp.Taliban samarbeidet med al-Qaida og ga dem treningsleire og fristed for å planlegge terror mot vestlige mål. Det var fra hulene i dette landet angrepet på New York ble uttenkt og styrt. Etter 11. september samlet USA en stor koalisjon land, 56 i alt, og hadde FNs støtte i sin tolkning av artikkel 51 i pakten. Den sier at USA og allierte kan forsvare seg. Artikkelen gir folkerettslig grunnlag for et slikt forsvar ved angrep på et annet land. Operasjon Enduring Freedom kom i stand, og Norge sendte spesialsoldater. Etter at Taliban-regjeringen var styrtet, ankom ISAF, en FN-mandatet stabiliseringsstyrke som skulle legge til rette for sivil utvikling i Kabul. FN og andre sivile aktører skulle gjøre dette. ISAF ble NATOs ansvar, og Norge konsentrerte sin innsats der. I 2006 utvidet ISAF operasjonsområdet til hele landet, men har ikke fått de nødvendige styrkebidrag. I et land større enn Irak er det kun 40.000 soldater, mot 150.000 i Irak. I mellomtiden er Taliban styrket og har angrepet med selvmordsbomber og veibomber i stadig større områder og med stadig større hyppighet. Som om ikke dette var ille nok, er de sivile aktørene nesten borte. Hvor er FN og EU, NGOer og næringslivet? FN, som har ansvar for gjenoppbygging, tør ikke sende sine folk utenfor sikre bygninger i Kabul. I stedet får NATO skylden for at de sivile aktørene ikke gjør jobben sin.Kan de det da, når det er så farlig? Noe risiko må man jo ta i alt slikt arbeid, men her er sikkerhetsaktørenes primat det viktige; uten soldater, ingen gjenoppbygging. Situasjonen nå er at det trengs mange flere soldater og mye mer sivile bidrag. Det er store mangler på begge områder.Det militære har ingen hensikt om ikke det sivile kan gjøre hovedjobben, som er å vise at det skapes utvikling. 150 pikeskoler er nedbrent i én provins; uten vakthold skjer dette igjen. Og uten nye midler til nye skoler kommer man ingen vei.Vil ISAF mislykkes? Det er et helt åpent spørsmål. Uten sterk politisk vilje og flere bidrag sivilt og militært ser det ille ut. Og her er vi ved den politiske logikken i NATO: Noen land bidrar mye mindre enn andre, og er derved gratispassasjerer. Noen bidrar mye, men setter begrensninger for hva deres soldater kan gjøre. Tyskland er, om jeg må si det rett ut, aller verst. Nesten 3000 soldater i nord sitter inne i leiren og har rett og slett ikke lov til å utføre farlige oppdrag.Norge har ingen begrensninger i nord, men kan ikke dra til sør etter det politiske kompromiss innad i regjeringen. Dette svekker nytten av våre spesialsoldater, som er meget ettertraktet, fordi de driver effektiv etterretning om Taliban og også iverksetter direkte aksjoner. Til sammen er det 71 nasjonale begrensninger på bidragene i ISAF. Dette gjør den militære effekten mye mindre enn den burde være.De som er i sør, lider mange tap. Hver dag vaier flaggene på halv stang i alle ISAFs leire. Amerikanerne har 101 falne i Afghanistan hittil i år, Canada, Nederland, Danmark og Storbritannia likeledes tosifrede tall. Britene har nettopp satt inn et stort antall spesialstyrker for å forhindre at Taliban gjeninntar Kandahar. Det foregår intense kamper neste hele tiden i sør, og mer og mer av det samme i nord. De som er i sør, forventer at andre land skal ta sin tørn. De skal snart ut etter 18 måneder og spør hvem som skal overta. Ingen melder seg.Er ikke alt dette en oppskrift på fiasko? Muligens, jeg vet ikke. Det er jo enkel regning at det blir slik dersom ingen vil bidra nok og ta risiko. I NATO regner mange med at USA og Storbritannia gjør de andres jobb til slutt likevel. Men da må man spørre seg hva NATO kan brukes til, i alle fall vil amerikanerne det.Det vanskelig spørsmålet for oss er det sikkerhetspolitiske: Er ISAF egentlig viktig for oss? Og det neste: Er NATO egentlig viktig for oss? Det er klart at ISAF-fiasko betyr NATO-fiasko i den forstand at ingen lenger vil anse alliansen som en avskrekkende aktør i verden. Og om Taliban «vinner» i landet, vil det være en base for seierssikker internasjonal terrorvirksomhet. Det angår oss også, selv om vi sitter helt stille og lukker øynene her oppe.Det har ofte slått meg at lille Norge nå har stormaktsinteresser. Uten dem ville vi aldri vært i NATO eller i Afghanistan. Det er ikke fordi våre interesser har endret seg, men fordi vi er avhengig av resten av verden. Det er global integrasjon i media, økonomi og politikk, og det er nesten ikke mulig å isolere seg fra dette. Å trekke seg tilbake bak egne grenser er illusorisk. Den verden vi befinner oss i, er ikke atskilt fra Norge. Sikkerhetstruslene er globaliserte i stadig større grad.Hvordan det skal ende for NATO i Afghanistan, vet vi ikke. Som en britisk venn sa: «Bad enemies, bad bed-fellows, bad neighbours, bad history». Men min sønn forteller at de gjør godt arbeid for den lokale befolkningen der de er, fra helse til skoler, og han er som de fleste norske soldater sterkt opptatt av idealisme. Jeg tenker da at storpolitikken får vi andre bekymre oss om og er glad for at jenter igjen kan gå på skole og kvinner ha et liv.