Både Mowinckel og Ulltvei-Moe fortjener applaus for modige utspill, men de er samtidig problematiske. På den ene siden er det på høy tid at det blir tatt en skikkelig debatt på lederrollen, tidsbruk og familieliv. Det er blitt skapt forventninger til at det skal være mulig, og til og med ønskelig, å kombinere. Forventningene er lagt både på bedrifter og kvinner.

På den andre siden er feilen med utspillene at de relaterer seg til kjønn og ikke til rollen som småbarnsforeldre. Det er sannsynlig at det er lite forenlig med en lederkarriere å være hjemme et helt år, i alle fall dersom vi snakker toppledere. Og det er sannsynlig at det å være hovedomsorgsperson for små barn er så krevende at det blir vanskelig å fungere optimalt i lederjobben. I de aller fleste tilfeller er det å undervurdere lederjobben å skape inntrykk av at dette er noe som lar seg løse på deltid. Og det er ditto problematisk å redusere jobben som småbarnsforelder til et par timer mellom barnehagen og barne-tv.

Topplederjobber krever mange timer på jobb — og tilgjengelighet. Selv om man selvsagt kan jobbe hjemmefra og til en viss grad kan organisere hverdagen sin, er åtte timer på jobb sjelden nok. Som toppleder er det dessuten ikke antall timer på jobb som er «primærleveransen». Oppgaven er like mye tilgjengelighet. Det er et totalansvar styret har kjøpt når det ansetter en toppleder. Skjer det noe utforutsett, kan man ikke stikke av til barnehagen eller middagslaging.

Uansett bør ikke dette begrenses til et kvinneproblem. De aller fleste barn i dag har to omsorgspersoner. Men mens undersøkelser viser at de fleste kvinnelige ledere reduserer arbeidstiden når de får barn, så gjør svært få menn det samme. Det burde bli like naturlig at far setter karrieren på vent et år eller to, som at mor gjør det.