Vi blir færre og færre som våger å si at vi vil ha kirken vår i fred, vi vil ha den slik den er, slik vi kjenner den og slik vi er blitt glad i den. Med alle sine mangler og feiltrinn og håpløse diskusjoner. Den er på ingen måte perfekt, men den er vår, vår folkekirke. Statskirken er en del av den norske folkesjela. Mange sier at den aldri ville oppstått hadde man i dag skullet etablere et trossamfunn i Norge. Og det har de nok rett i, men nå er det engang slik at denne kirken ble etablert med sverdet i hånden for 1000 år siden og den har blod og triste menneskeskjebner på sin samvittighet. Den har vært med på å undertrykke både samer, romanifolket, tyskerbarna, homofile, og mange flere — i takt med det norske folk. Den er på ingen måte feilfri. Men den har lært i årenes løp og den har lært å tilpasse seg samfunnet ettersom det har endret seg. Denne institusjonen som vi på folkemunne kaller statskirken er det mange og sterke krefter som vil avvikle. Dette handler ikke om teologi, men om organisering av et kirkesamfunn og det handler i stor grad om følelser. Hvem er det som eier denne kirken? Det er alle som er døpt inn i den, og det vil si ca. 86 prosent av den norske befolkning. Det er folkets kirke. Hvem er det som da skal bestemme og lede denne folkets kirke? Det må være de rettmessige eierne, det norske folk. Mange mener det er prinsipielt galt å opprettholde en så urgammel institusjon som statskirken, som prinsipielt kan sammenlignes med teokratiet i Iran. Staten kan da ikke ha en grunnlov som dikterer det norske folk sin gudstro. Mange hevder at staten ikke har noe med å blande seg inn i hvem som skal bli biskoper og proster i denne kirken og at den er best tjent med å velge ut sine ledere selv. At kirkestatsråden har myndighet til å utnevne kirkens ledere i samråd med kirkens egne organer, har vist seg å være en god modell for denne folkekirken. For kirkestatsråden er valgt av folket til også å lede folkets kirke på vegne av oss. Vi kan være uenig i avgjørelser som blir tatt, vi kan fortvile over mangelfull kunnskap om kirkens indre liv, vi kan ønske oss andre ledere. Så lenge vi har en folkekirke må også folkets stemme være tungtveiende. Vår kirkeordning praktiserer religionsfrihet og den dagen den ikke gjør det, må den avvikles. Statskirkeordningen har bidratt til at andre tros- og livssynssamfunn har fått rettmessige og likeverdige forhold. Kirken vil nok ikke gå til grunne ved et skille fra staten. Det er mulig å bevare en fri folkekirke i Norge. Men jeg tror også at de impulsene og retningslinjene kirken får ved vår statskirkeordning er viktige for folket og for kirken. Både monarkiet og statskirkeordningen er en viktig del av den norske folkesjela. Det er ikke dermed sagt at de er livsnødvendige ordninger, men så lenge de utgjør en viktig funksjon for det folket de skal tjene, og så lenge de er mulig å avvikle når de har utspilt sin rolle, bør de fortsatt få lov til å tjene sitt folk. Vi er mange som er glade i kirken vår, til tider frustrerte, men glade i kirken. Den er en viktig aktør på mange av livets områder og i mange menneskers liv. Den er viktig inn i samfunnsdebatten, den er viktig for enkeltmennesker som oppsøker den i sorg og i glede. Vi trenger en kirke som kan samle folket i krise og i glede. Vi trenger en kirke som klarer å sette ord på det som rører seg i livene våre. Skal vi klare dette som kirke må den favne alle, uten unntak. Denne kirken skal fortsatt utfordre oss, den skal ha fokus på alt det som bygger opp mennesker, og være krass mot alt som ødelegger. Rope høyt når urettferdighet blir begått mot ett menneske eller grupper av mennesker, den skal være i forkant av samfunnsdebatten, være i front og på barrikadene i forhold til kampen om rettferdighet, verdighet og miljøspørsmål. Hvis en kirke ikke kan tale sant om livet, kan den da tale sant om Gud? Vi gjør som mennesker i århundrer har gjort før oss, vi prøver så godt vi kan å nærme oss Gud, Den Hellige. For å kunne snakke sant om livet trenger vi mangfoldet, både mht. teologisk tenkning og i forhold til ulike tros- og livserfaringer. Vi er avhengig av å være i dialog med rusavhengige, med de rike, med innvandrerne, med alle aldersgrupper, med de innsatte og de utstøtte. For det er først når vi har en dialog med mangfoldet at vi kan ha en troverdig tilnærming til Gud. Så lenge kirken ikke taler sant om våre liv, taler den heller ikke med troverdighet. Det nytter ikke å sitte på innsiden og se ut å beklage seg over frafallet og dårlig oppslutning. Det nytter ikke å ønske seg tilbake i tid da kirken i dette landet hadde autoritet og makt over folks religiøse liv. Det nytter ikke å gjøre kirken kul og flat og uten innhold. Det nytter ikke å gjøre kirken om til en sirkus- og underholdningsarena. Kirken må være troverdig i alt den foretar seg.Vi trenger mot til å tro. Til å tro på oss selv, til å tro på fremtiden, til å tro at det er håp i det håpløse, at det finnes mot til motløse. Vi trenger mot til å finne frem til vår gudstro. Skal ikke kirken bekrefte vår tro, fremfor å frata oss motet. Som kirke må vi være tydelige på vårt budskap. Det er det som er vår drivkraft. Jesus har gitt oss et mandat: Gå ut i all verden og fortell om den kjærlighet Gud har vist alle mennesker, vis dem, lær dem og gi dem håp og mot til å tro på denne Jesus, gi dem en grunn til å tro. Vi famler, vi prøver og vi gjør så godt vi kan. Sammen skal vi være en kirke for folket. Vi skal utfordre både samfunn og enkeltmennesker på deres holdninger til alt som frarøver enkeltmennesket verdighet. Vi skal fokusere på det som bygger opp mennesket og naturen og alt det vakre i Vår Herres skaperverk. La oss gjøre kirken gjestfri, åpen og tilgjengelig for alle uansett ordninger. La oss for all del ikke miste særpreget til vår kjære statskirke.