Funnene, som ble presentert av Aftenposten i går, er tankevekkende.

I 2009 var 1100 milliarder kroner i form av lønn, næringsinntekt, kapitalinntekt og pensjon – alt etter skatt — til fordeling blant landets husholdninger. Korrigeres det for inflasjonen, er det nesten nøyaktig en dobling på 23 år. Velstandsøkningen som for alvor tok til på 1950-tallet, da krigens virkninger på samfunnsøkonomien var i ferd med å blekne, har altså skutt ytterligere fart i løpet av den siste generasjonen. Å tenke seg at trenden fortsetter på samme vis, gir svimlende perspektiver.

Så kan man konstatere at fordelingen inntektsgruppene imellom er nesten uendret fra 1986 til 2009. TBU deler befolkningen inn i ti grupper, fra de med lavest til de med høyest inntekt. Mens de nederst på inntektsstigen fikk 4,5 prosent av den berømmelige kaka i 1986, mottok de 4,0 prosent i 2009. Slik fortsetter det opp gjennom gruppene: små variasjoner, men allikevel en viss tendens til at lavere og midlere grupper avgir litt til de med aller høyest inntekt. Mens denne gruppen stod for 18,1 prosent av all inntekt i 1986, var andelen steget til 20,2 prosent i 2009. At de aller rikeste er blitt enda rikere, bekreftes også gjennom en undersøkelse foretatt av Manifest senter for samfunnsanalyse. Den viser at de 0,01 prosentene med aller høyest inntekt blant landets skatteytere – det dreier seg om 380 personer – i gjennomsnitt hadde egen inntekt tilsvarende 178 gjennomsnittsinntekt gjennom 2000-tallet, opp fra 26 ganger gjennomsnittsinntekten i 1980-årene.

Når det er sagt, hører det også med at inntektsfordelingen i Norge er svært jevn, sammenlignet med andre land. Og i følge forsker Ådne Cappelen i SSB er vår jevnhet i forhold til andre blitt mer utpreget siden 1980-årene.

Dermed kan det se ut til at blant annet skattereformen av 2006, en rekke lønnsoppgjør med lavlønnsprofil samt heving av satsene for minstepensjon har hatt ønsket effekt. For det ligger dypt i det norske verdigrunnlaget at jevn inntektsfordeling er et mål – for øvrig et mål vi har stor sans for. All erfaring viser at små, sosiale forskjeller går hånd i hånd med politisk stabilitet og velstand.