Det har vært stille om forslaget til fremtidig plan for Kvadraturen, mens det er stinn brakke når planer legges fram for folks nærmiljø. Kanskje var det fem innbyggere til stede da kommunen for et par uker siden informerte om planene for byens hjerte, Kvadraturen. Påfallende, ettersom dette er den planen som angår flest mennesker og som vil bety mest for ikke bare byens fremtid, men for landsdelens.

For den som elsker byen, er Kvadraturplanen vidunderlig lesning. Den er gjennomsyret av et intenst ønske om å gjenskape, reparere og forskjønne.

Trafikkbelastning, handelslekkasje og forslumming har truet Kvadraturen, i likhet med bysentre andre steder i verden. Følgelig har det vokst fram en erkjennelse i nyere tid i Vesten for betydningen av å tenke nytt og proaktivt og ikke bare la utviklingen gå sin skjeve gang. Denne bølgen er våre planleggere en del av; som Kristiansands tekniske direktør Ragnar Evensen er en tydelig eksponent for.

Ord som går igjen i Kvadraturplanen er grønt, nært, trygt, fotgjenger, kontakt, trivsel og møteplass.

Enhver er barn av sin tid, så kanskje er det urettferdig å laste tidligere tiders planleggere og rose dagens, men det er en lette, bortimot en fryd, å lese med hvilken nennsomhet og omtanke dagens planleggere legger til rette for en byutvikling med mennesket som målestokk. Dette representerer en grunnleggende perspektivendring i byplanlegging, der alt nå sees nedenfra, fra den som tusler omkring med barnevogn, gjør sine ærender og kanskje avlegger et kafébesøk. Kvadraturplanen tar perspektivet til fotgjengeren som ikke vil fremmedgjøres og som ønsker gode opplevelser i sin by.

«En by skal være noe mer enn en samling bygninger og trafikk», slår planen fast.

Men hva er egentlig en by?

Vi er så vant til å tenke: «bygninger tett plassert», at vi glemmer det vesentlige. Det er i rommet som oppstår mellom bygningene at byen finnes. Avenyen og Sørlandsparken blir aldri by uansett hvor mange mennesker som handler der – fordi bygningskroppene er plassert slik i forhold til hverandre at ikke de skaper byrom og møteplasser. Stedet er tvert imot bygd for forflytning og gjennomstrømming, der forsamling er uønsket. På et slike handelssentre er det meningen vi skal utføre effektiv handel; ikke treffe folk, prate og ha det hyggelig. Ikke diskutere, møtes til en kaffe eller delta på et møte eller konsert. Slikt må vi søke andre steder. Og er vi heldige, så har vi en by der vi kan søke sånne opplevelser.

Mange byer har forvitret som følge av senter— og forstadsutviklingen, med det resultat at stedene har mistet sitt sentrum og blitt fremmedgjorte ikke-steder. Kvadraturen var i en årrekke truet av denne nedadgående spiralen med stor trafikkmengde, handelslekkasje og massiv utflytting av viktige samfunnsinstitusjoner. Vi kunne endt opp med et dødt sentrum her også.

Mye har vært gjort i form av byforskjønning med blomster, steinsatte og bilfrie bytorv, etablering av Fiskebrygga og strandpromenaden langs Otra og Østre Havn. For ikke å snakke om etablering av Markens som gågate.

Men dette er ikke tilstrekkelig. Det byen trenger er flere folk, slår teknisk direktør Evensen fast. Gjennom mange år er Kvadraturen blitt tappet for liv. På grunn av trafikkbelastning og plassmangel har Kvadraturen mistet UiA, sykehuset, turnhallen, Katedralskolen og handel.

Nå prøver planleggerne å flytte ting tilbake for å gjøre byen levende, med Kilden og Aquarama som spydspisser. Ved å ta i bruk ikke bare Kvadraturen, men også randsonene på Tangen, Silokaia, Nybyen, NSB-området, containerområdet og Lagmannsholmen har byen areal nok til å fordoble befolkningsmengden fra dagens 5757 innbyggere og 15.000 arbeidsplasser. Ikke minst viktig er det at Kvadraturen fremover skal få plass til sårt trengte kontorarbeidsplasser som byen de siste årene er blitt systematisk tappet for.

Få er klar over hvilken enorm «bykraft» det ligger i å ha kontorer sentralt. Kontorfolk spiser mye ute, de treffes til møter og de handler. Mens 100 m² bolig i snitt tilfører byen kjøpekraften til to personer, gir 100 m² kontorplass til 5 mennesker som i snitt lever i familier med tre mennesker og dermed har kjøpekraften til 15 personer.

For å gjøre Kvadraturen mer levende og skape et sted der flere folk har lyst til å oppholde seg, foreslår planleggerne en rekke kloke grep:

De vil først og fremst lage nye publikumsområder med brede fortau på gatenes solside, med beplantning og kafeer. De vil åpne byen mot sjøen og lage stort nytt torv og forsamlingssted på Smiths kai i forlengelsen av Rådhusgata, der trafikken ledes under i tunnel i en ny havnegate. De foreslår å dele Kvadraturen i soner og skille boligområder fra bylivssonen, også kalt «city» (mellom Festningsgaten og Vestre Havn), der kontorer, restauranter og støyende aktiviteter skal foregå. Her blir det tillatt å bygge igjen gårdsrommene og legge på en ekstra femte etasje, helst med beplantede, «grønne» tak.

Men like viktig: Nybygg skal beholde den gamle oppdelte fasaden som viser den opprinnelige inndelingen i ulike eiendommer, og alle bygg i «city» skal ha butikkinnganger fra første etasje. Dette er fordi byggenes første etasje har avgjørende betydningen for bylivet ettersom det er sju ganger mer byliv foran slike aktive fasader enn der bygg har lange flater med få innganger.

Liv skal sikres ved at Samsen flyttes tilbake til byen, og ved bygging av 2000 nye boliger. Biler skal i anlegg under jorda, og det kan bli gratis shuttlebuss.

Et «høringsinnspill» kom nylig fra Næringsforeningen, som viste i praksis hvordan Kvadraturplanen kan bli konkretisert. Flere kan komme. For, som planleggerne så klokt skriver:

«Vi bør ikke gå for fort fram. Beslutninger på ett tidspunkt kan etter en tid vise seg å ikke være varige nok. Varige løsninger må bygge på modning, refleksjon og skiftende perspektiv over tid».